Bucciali: Den mest fantastiske bil du kanskje aldri har hørt om.

Fra 1926 til 1931 leverte franske Bucciali noen av de mest storslåtte biler verden noensinne har sett, men for bilhistorikere som ønsket å nøste opp i trådene noen årtier senere var det som å møte en vegg av vandrehistorier, myter, løgner og overdrevne tall.

Griffith Borgeson (ansett som en av tidenes beste historiske biljournalister) prøvde i 1975 å grave dypt i materien etter å ha klart å spore opp merkets legendariske grunnlegger Paul-Albert Bucciali (da 86 år gammel) i Paris, noe som resulterte i en ferdig artikkel i Automobile Quarterly i 1979. Etter lengre intervjuer hvor basisinformasjonen kom på plass etter mye vanskeligheter, ble det raskt klart for Borgeson hvor vanskelig det var å sette sammen hele puslespillet om Bucciali: «This has not been an easy story to piece together up to this point, but from now on it becomes infernally infested with error, contradiction, mystification and sheer lack of meaningful information”.

Dette bare for å illustrere hvor komplisert historien om Bucciali er, og hvis du googler ulike artikler på nettet er de fleste fulle av feilinformasjon. Heldigvis kom det imidlertid ut et monster av en bok (over 4 kg) i 2004, skrevet av franske Christian Huet, som hadde blitt godt kjent med Paul-Albert Bucciali i sin tid, og etter endelig å ha fått sett den eneste Bucciali som selskapet noensinne solgte ny på Retromobile i Paris for noen uker siden (bilen du ser på bildene), innså jeg at jeg simpelthen måtte ha denne boken (for øvrig den kanskje flotteste bilbok jeg noensinne har sett).

Før vi kommer til den mektige sorte bilen på bildene, litt kort info om bakgrunnen til merket. De to brødrene Angelo og Albert Bucciali vokste opp i Paris på tidlig 1900-tall, og Albert Bucciali ble en berømt stuntpilot etter å ha konstruert sitt første fly selv. Han ble en dekorert pilot under første verdenskrig, og etter å ha giftet seg med velstående Charlotte Le Boulanger (som insisterte på at han skulle ta navnet Paul-Albert i stedet for mer simple Albert) i 1920, fikk han den økonomiske muligheten til å bygge biler under fabrikknavnet Buc (som var kallenavnet Albert hadde fått under krigen), hvorav 16 ble bygget.

Albert var et teknisk geni, og hadde størst tro på forhjulstrekk. For å vise fram sin tekniske dyktighet innså han at det trengtes noe mer storslått enn de små Buc-bilene (de 16 som ble laget var enten vanlige produksjonsbiler eller racerbiler), og i 1926 viste man fram Bucciali TAV1 på Paris-utstillingen. Bilen var en ikke helt ferdig prototype med ganske vanlig design, (men med utsøkt finish), og Albert viste også fram tegninger av en ny girkasse han hadde konstruert. Ingen ordrer ble mottatt, og i 1927 fulgte man opp med nye patent-applikasjoner for girkasser og forhjulstrekk-systemer, samtidig som man viste fram TAV2, som var et showchassis ment for å vise hva man kunne få til. Samtidig pøste man på med patentapplikasjoner (inkludert firehjulsstyring), et andre TAV2 kort chassis som snart fikk ulike karosserier påmontert (og som ble til TAV3 i 1928), og et lengre TAV2 chassis med et nydelig storslått Labourdette Coupe karosseri. Broren Angelo jobbet ikke med det tekniske, men tok seg av PR-arbeid, kontakt med potensielle klienter etc.

Det hele resulterte i at man på Paris-utstillingen i 1929 kunne vise fram to TAV2 (det korte showchassiset og det nye lengre chassiset) og den nye TAV3 (den ombygde TAV2 kort chassis nummer to). På standen stod også en sekssylindret Mercedes-motor som skulle brukes på et M-chassis (ofte omtalt som TAV5). Her er det viktig å legge til at ingen kunne kjøpe en ny Bucciali, det eneste som reellt var til salgs var de ulike patentene som Bucciali tilbød. I 1930 fikk TAV3 nytt karosseri (bilen ble kalt «Mary»), og brødrene tok bilen med til USA hvor man møtte mange ulike selskaper. Peerless var interesserte i å lage en ny forhjulsdrevet bil, og skrev kontrakt med Bucciali-brødrene om bruk av deres patenter. Fremtiden så altså lys ut, og på eksklusive Champs-Elysees ble det satt opp et nydelig Bucciali-showroom i herlig Art Deco stil, og man viste også fram sin såkalte «Double Huit» V16-motor på Paris-utstillingen, på det som var andre versjon av TAV2 showchassiset.

1931 ble høydepunktet for merket. Man tok med seg TAV3 til New York og Chicago-utstillingen, og det lange TAV2 chassiset fikk et fantastisk nytt karosseri fra Saoutchik, det kanskje mest legendariske karosseribygger-firmaet av dem alle. Velstående Georges Roure var en stor fan av det han hadde sett fra Bucciali, og fikk bestille en bil, som resulterte i den såkalte TAV8-32. Den fikk en Voisin V12, og et flott karosseri signert Guillet. Den ble helt ferdigstilt og kjøreklar like etter Paris-utstillingen på høsten 1931, og vant umiddelbart en concours-utstilling, men verken Roure, Albert eller Emile Guillet (som eide karosseribygger-firmaet) var fornøyd med jobben som var gjort, og turen gikk derfor til Saoutchik, som kom opp med et vanvittig storslått og elegant karosseri (bilen du ser på bildene her fra Retromobile). Det ga bilen kallenavnet «Golden Arrow», og sammen med TAV2 Saoutchik bilen ble den vist fram på Paris-utstillingen i 1932. Men det var for lengst dukket opp store skjær i sjøen. Avtalen med Peerless som skulle sikre økonomisk gevinst gikk rett til skogs, da Peerless bestemte seg for å slutte med bilproduksjon, og heller gå for ølproduksjon(!) Denne nyheten, kombinert med stadig mer økonomisk trange tider på tidlig 30-tall, og stadig mørkere skyer på horisonten rent storpolitisk, samt manglende tilgang på nye økonomiske midler etter at Charlotte begynte å innse at pengene bare rant ut, og ingen kom inn, så ble det bråstopp for Bucciali.  

Dermed stoppet merkets historie opp etter seks år, seks ulike chassiser, og med en bil solgt. Utover trettitallet prøvde Albert å få det franske forsvaret interessert i et nytt pansret kjøretøy han designet med seks hjul (senere 8), samtidig som «Golden Arrow» ble solgt videre til en ny eier som raste motoren, og som deretter plasserte karosseriet oppå et Bugatti Type 46 chassis. Etter krigen monterte Albert det gamle TAV3 Labourdette karosseriet oppå et Mathis chassis, før han kastet seg ut i ulike patenter (inkludert designet av et lett helikopter og en gassturbin for bilbruk), og en jobb hos Cotal som lagde elektro-magnetiske girkasser. Utover femti og sekstitallet ble Albert involvert i en tung og langtrukken rettssak mot den franske stat, som han mente skyldte ham enorme summer fordi US Army så ut til å ha brukt hans forhjulstrekkpatenter på deres Jeep under krigen. Dette endte til slutt med tap for hans del, og det hjalp neppe på humøret at Panhard lagde et 8-hjulet pansret kjøretøy (Panhard EBR) som lignet ganske så mye på det han hadde tegnet på trettitallet, uten at han fikk noen penger ut av det heller. Albert Bucciali døde i 1981.

Bilene og chassisene han skapte har med årene blitt spredd for alle vinder, og det er her historikere har slitt tungt med å samle trådene. Ifølge Huets bok som er selve malen for Bucciali ble det som nevnt bygd 16 Buc-biler. Ingen finnes i dag, utenom en flott replika. Når det gjelder Bucciali-bilene er regnestykket som følger: Seks ulike chassis ble laget. Tre fins igjen i dag. Pluss Mathis-chassiset som altså har karosseriet fra en av dem. Bil 1 var TAV1, en prototype som ble demontert i 1940. Kun radiatoren og en bit av girkassen fins igjen. Bil 2 var TAV2, et showchassis som ble vist flere ganger og med ulike radiatorer, inkludert den myteomspunne V16-motoren, som senere viste seg å være en ren utstillingsgjenstand, og som ikke inneholdt noen motordeler på innsiden. Dette chassiset ble i 1969 solgt til Harrah’s i USA som gjennomførte en restaurering, og befinner seg i dag i Blackhawk Museum i USA.

Bil nummer 3 var TAV2 chassis nummer to som fikk ulike motorer og hele seks ulike karosseri, inkludert Labourdette Roadster karosseriet som altså endte opp på et Mathis-chassis. TAV2 chassiset ble til TAV3 i 1929, og på syttitallet fikk den tyske samleren Uwe Hucke tak i det. Han fikk påmontert et Mercedes-karosseri laget av Saoutchik, som ble tilpasset ved å korte TAV3 chassiset med 17 mm. Han fikk også tak i de originale flotte sidepanser-åpningene fra TAV8-32 med storkene på, og bilen står i dag på Blackhawk museum i USA. Den er altså overhodet ikke original, siden Labourdette-karosseriet og radiatoren befinner seg i Frankrike hos Christian Huet (som skrev den nevnte bibelen om merket).

Bil nummer fire var TAV2 med det lange chassiset, som fikk et par ulike karosseri, før det endte opp med det fantastiske Saoutchik-karosseriet (ofte omtalt som TAV30), som må stå som en av historiens vakreste biler. Men denne bilen ble totalt ødelagt i 1933, og det fins ikke igjen en eneste del av den (det er blitt bygd et par ulike replikaer, men de har intet med originalen å gjøre). Bil nummer fem var Type M, ett chassis som fikk en Mercedes-motor, men chassiset ble hugget opp i 1954. Intet fins igjen av det. Da gjenstår bare bil nummer seks, som er TAV8-32 som er bilen du ser på bildene, som altså fikk et Bugatti chassis på trettitallet. Det ville bilens nye eier Ray Jones gjøre noe med, da han i 1971 fikk kjøpe bilen. Han hadde da fått tak i den originale Voisin V12 motoren, og det originale drivverket med forhjul og girkasse. Fra originale tegninger fikk han laget et nytt chassis og en ny bakende med bakaksel og bakhjul, men oppga restaureringen i 1980 da bilen var så å si ferdig. Bilens nye eier Lee Gohlike var imidlertid besatt av tanken om å bygge en ny replika av TAV2 Saoutchik-bilen, og tok derfor bort panserets sidepaneler med den flotte storken på (storken var symbolet til skvadronen som Albert var pilot hos under første verdenskrig, derav bruken av storken som symbol for Bucciali), samt resten av panseret og radiatoren for å bruke det på sin nye replika. Senere måtte disse lages på ny for å ferdigstille TAV8-32 da bilen skiftet eier, og de nevnte originale delene befinner seg som sagt på TAV3 chassiset som står i Blackhawk Museum.

I 1997 ble TAV8-32 ferdigstilt, og annonsert til salgs av auksjonshuset Christie’s under deres auksjon på Pebble Beach. Senere har bilen skiftet eier noen ganger, og befinner seg i dag i en privat samling. Den blir heldigvis av og til tatt ut for ulike events, og har vært å se på f.eks Pebble Beach og Goodwood Festival of Speed. I 2023 fikk arrangørene av Retromobile lov til å stille ut bilen, som forbløffet alle de fremmøtte. For det er ikke akkurat hver dag du får se det som i realiteten er den eneste ordentlige hele Bucciali du kan se, og den eneste ferdigstilte bilen som Bucciali solgte. Dens proporsjoner er massive, godt hjulpet av gigantiske 24-toms hjul. Det fins andre massive og storslåtte luksusbiler fra denne perioden, fra Bugatti Royale til Duesenberg til Cadillac V16 osv, men ingen av dem har det lave stuket som Bucciali har, muliggjort fordi bilen hadde forhjulstrekk. Det gir Bucciali et slags Hot Rod aktig stuk, hvor det nærmest virker som om bilen er blitt senket. Som igjen forklarer hvorfor så mange elsker denne bilen. Den ligner ikke på noe annet, den bare ser helt fantastisk forbløffende ut. Og navnet TAV som alle Bucciali-bilene brukte betyr simpelthen Traction AVant – forhjulstrekk på fransk. Hvem sa forhjulstrekk er kjedelig?