1982: Den tragiske historien om Didier Pironi, og den mest vanvittige Formel 1-sesongen noensinne

Formel 1 er ikke alltid en rettferdig sport. Som oftest får man en velfortjent verdensmester, i form av mannen som imponerte mest og vant flest løp i løpet av en sesong, men det er slettes ikke alltid. Noen har solid uflaks, i form av en mengde småfeil som ødelegger sikre seire bare noen runder fra mål, mens andre blir utsatt for stygge ulykker mot tampen av sesongen, når de leder VM soleklart.

I 1982 burde og skulle Frankrike ha fått sin første verdensmester i Formel 1, i det som er den mest tragiske historien av fortjente/ufortjente verdensmestere: Didier Pironi. Før vi kommer til 1982, får vi imidlertid bla litt tilbake. Didier Pironi var en av mange svært suksessfulle racerførere som klatret opp gjennom den suksessfulle satsingen på motorsportstalenter som Elf og Renault stod bak på syttitallet. Han kom fra en rik og sofistikert familie i Paris, og var godt utdannet med et skarpt hode og skyhøye ambisjoner. Han vant Formula Renault mesterskapet i Frankrike i 1974, og tok hjem Super Renault mesterskapet i 1976, fulgt av seier i det prestisjetunge Formel 3-løpet i Monaco i 1977. Dette resulterte i en kontrakt med Formel 1-teamet Tyrrell for 1978-sesongen, hvor Pironi leverte lovende kjøring. Han fant også tid til å kjøre 24-timers løpet på Le Mans for Renault, hvor han likegodt vant, sammen med Jean-Pierre Jaussaud. En totalt utslitt Pironi kjørte dobbel-stint mot slutten, og kollapset etter målgang. Seiersfesten endte dermed på sykehus

Kontrakt med Ferrari

Renault likte Pironis innsats, og ønsket at han skulle kjøre på deres Formel 1-team i 1979, men Renault og Tyrrell ble ikke enige om summen på utkjøpsklausulen. Pironi måtte derfor fortsette hos Tyrrell, mens Rene Arnoux fikk setet Pironi skulle hatt. 1979 ble nok et stødig år hos Tyrrell, og teamsjefen for Ligier, Guy Ligier, mente han så et uforløst potensial, og hentet Pironi til Ligier for 1980-sesongen. Der imponerte han allerede i det andre løpet, på Interlagos-banen i Brasil. Han ledet i starten, måtte i depotet på runde 4, før han kjørte seg opp fra 21 til fjerdeplass. Det var en opphenting en viss Enzo Ferrari bet seg merke i. I Belgia GP på Zolder vant Pironi på suverent vis.

Dette ble fulgt opp av Pole Position i Monaco, hvor han ledet helt til han gjorde en liten feil på vått føre på runde 55. På Brands Hatch ble det en ny pole position, og han ledet løpet, da den ene felgen sa takk for seg på runde 18. Han kom seg til depotet, og fikk skiftet hjul, og stormet ut igjen på tjuendeplass. Derfra startet han en utrolig opphenting, som innebar en ny banerekord som ble stående i fem år. På runde 64 var han klar for å ta fjerdeplassen fra Derek Daly, da venstre bakhjul tok kvelden. Pironi hadde vist et utrolig tempo, men teamsjef Guy Ligier uttalte til pressen at Ligier ville ha vunnet løpet hvis bare Pironi hadde brukt hodet sitt litt, og ikke kjørt så hardt. Det var ord som Pironi likte dårlig, og han bestemte seg da for at Ligier ikke var fremtiden. Totalt ble 1980 et godt år med en seier, og fire andre podiumplasseringer, med femteplass i VM totalt. Interessen for den da 28 år gamle føreren var blitt skyhøy, og i forbindelse med Italia Grand Prix på Imola-banen ble Pironi annonsert som Ferrari-fører for 1981.

Ingen topptrent atlet

I oktober 1980 fikk Pironi sin første test for Ferrari på Fiorano-banen, iført sin gamle Ligier-kjøredress. 1981-sesongen ble ingen stor suksess. Bilen var vanskelig å kjøre, og chassiset var elendig, mens den nye turbomotoren var temperamentsfull. Imidlertid klarte teamkollega Gilles Villeneuve å utrette mirakler med bilen, og vant likegodt to løp mot alle odds. Pironi fikk riktignok lede en stund på Imola og Zolder, men han kom helt i skyggen av Villeneuve. Det gjorde han også på et annet vis, da et fransk legeteam ønsket å gjøre studier på belastningen ved å kjøre en Formel 1-bil. Hjertemonitorer ble derfor påmontert Pironi og en del andre førere under Monaco GP, og resultatene var oppsiktsvekkende. Like før løpsstart lå Pironis puls på 144, og under løpet var det laveste puls-tallet 185, mens det på det meste var på 207(!). Til sammenligning lå Alain Prost sin puls fra 85 til 120 under løpet. Disse tallene var det naturlige forklaringer bak. Pironi var ingen atlet, og både spiste og drakk det han likte best, med gode biffer supplert med god vin. Han var ikke verken tynn eller veltrent, og etter målgang kunne man alltid se enorme mengder svette renne ned det rødmussede ansiktet. Legeteamet var imidlertid fascinert, og uttalte at de aldri hadde sett så høye måleverdier opprettholdt over et så langt tidsrom.

Å ha en puls fra 185 til 207 i 2 strake timer forbløffet dem. De hadde tidligere målt maksverdier på utforkjørere på over 200, men da over et langt kortere tidsrom. For Pironis del var måleverdiene tall for ettertanke, uten at det ser ut til at han la om verken treningsregime eller kosthold av den grunn. Totalt sett endte Pironi 1981-sesongen med 9 magre poeng, og en 13.plass totalt, mens Villeneuve endte på syvendeplass med 25 poeng. Foran 1982-sesongen var det derfor liten tvil om at Villeneuve var den store stjernen hos Ferrari, uten at det stod noe som helst spesifisert i kontraktene. Enzo Ferrari var ingen fan av teamordrer og såkalte førstefører / andrefører, men likte i stedet å manipulere førere på ulikt vis. Alt som betydde noe, var å vinne.

Det sterkeste feltet i historien

Bransjebladet Autosport gjorde for noen år siden en artikkel på hva som er tidenes sterkeste startfelt i Formel 1. Svaret ble Sør-Afrika GP 1982, åpningsløpet for 1982-sesongen. For feltet var ekstremt sterkt. Ferrari stilte med nevnte Villeneuve og Pironi. Turbokonkurrent Renault hadde de to raske franskmennene Alain Prost og Rene Arnoux, begge klare kandidater til å vinne ethvert løp. Hos McLaren gikk det på erfaring med ringrevene John Watson og Niki Lauda som gjorde comeback, to menn som kunne ta med solide poenggevinster på hvilken som helst bane. Williams hadde Carlos Reutemann og Keke Rosberg. Reutemann tapte kampen om VM i 1981, og var således en av storfavorittene, mens Rosberg hadde blitt hentet inn i all hast da Alan Jones la opp. Få hadde troen på at finske Rosberg kunne utrette så mye i dette tunge feltet. Så hadde man Brabham, anført av verdensmesteren i 1981: Nelson Piquet. Med turbokrefter fra BMW ville han bli en skummel utfordrer til gullet, og Riccardo Patrese i den andre Brabhamen var også en solid fører. Lotus var ikke lenger det de hadde vært, men deres to førere Elio De Angelis og Nigel Mansell var utvilsomt blant de raskeste førerne. I det hele tatt oste det av kvalitet på startfeltet, og da har vi ikke engang nevnt steingode racerførere som Jochen Mass, Andrea De Cesaris, Jaques Laffite, Teo Fabi og Eddie Cheever. En ting var i hvert fall sikkert: Den som skulle bli verdensmester i dette feltet, måtte kunne trylle fram noe helt eget.

Mye politikk

1982 ble mye politikk og diskvalifikasjoner. Et nytt forslag til førerlisenser, gjorde at førerne streiket før det første løpet, men tilslutt fikk man løst floken, og Prost i sin Renault tok en overlegen seier foran Reutemann i Williams. I Brasil vant Piquet foran Rosberg, men begge ble senere diskvalifisert av FIA grunnet vanntankene på bilene. Det betydde at Prost vant sitt andre løp på rad. En av storfavorittene til VM-tittelen forsvant imidlertid. Argentinske Reutemann hadde fått nok av å være i et engelsk team under Falklands-krigen, og la opp med umiddelbar virkning. For mannen som mistet VM-tittelen med ett poeng året før, må det ha svidd ytterligere når han så hvordan det gikk med lagkamerat Rosberg i poengsammendraget når året var omme…

I Long Beach vant ringreven Lauda sitt første løp etter comebacket, mens Ferrari fikk sin første pallplass med Villeneuve på tredjeplass. Imidlertid ble han diskvalifisert for at bakvingen var for bred. Det betydde at etter tre løp ledet Prost VM klart med 18 poeng, 6 foran Lauda, mens Pironi hadde 0 poeng. Men livet var ikke dårlig av den grunn. Onsdagen før San Marino Grand Prix, giftet Didier seg med Catherine Bleynie. Forlover var Ferraris Sporting Director Marco Piccinini, mens ekteparet Villeneuve ikke ble invitert. Joanne Villeneuve uttalte at hun mente Piccinini kun ble invitert, for å smiske med Ferrari. Men stemningen mellom ekteparene Pironi og Villeneuve skulle bare noen få dager senere, bli langt dårligere enn som så. Det ble den snart også mellom Pironi og sin kone, da han bare noen uker senere innledet et forhold til en modell han møtte på en fotoshoot.

Krangel om seier

For San Marino GP forandret alt. Før vi kommer dit, må vi imidlertid ta med bråket mellom FIA og FOCA. FIA med Jean-Marie Balestre i førerstolen hadde Renault og Ferrari på laget, og da FIA diskvalifiserte Piquet og Rosberg for resultatene i Brasil GP, bestemte FOCA-teamene (som Bernie Ecclestone ledet) seg for å boikotte San Marino GP.  Med storteam som McLaren, Lotus, Brabham og Williams fraværende, ble løpet en ren oppvisningsmarsj for Ferrari og Renault. Prost brøt tidlig i løpet, men Arnoux, Villeneuve og Pironi kjempet hardt. De to Ferrari-førerne kjørte flere ganger forbi hverandre, og da Arnoux brøt mot slutten av løpet, var de to Ferrariene i helt egen majestet milevis foran de andre bilene som kjørte løpet. Ferrari bestemte seg derfor for å henge ut «Slow»-skiltet til sine to førere, med Villeneuve i tet med Pironi hakk i hæl. Og der burde vel historien ha sluttet. Men det gjorde den absolutt ikke. For hver gang Villeneuve slakket litt av på tempoet, så suste Pironi forbi. Hva var dette? Et show for publikum? Eller noe annet?

I intervjuer etter løpet sa Villeneuve at han regnet med at «Slow» betydde at de skulle sakke på tempoet for å spare motorene, i den stillingen de da lå i. Villeneuve påsto at han derfor slakket av på gassen hver gang han passerte Pironi, og at han hver gang ble forbauset da Pironi på nytt kom forbi. Da de skulle starte på siste runde følte Villeneuve seg trygg på at Pironi bare hadde showet litt for publikum, men på den aller siste runden dundret Pironi forbi inn i Tosa-kurven i en veldig bastant manøver. På de få svingene som var igjen var det intet Villeneuve kunne gjøre, og Pironi vant San Marino GP.

Media gikk amok

Villeneuve var lyn forbannet, og sverget å aldri prate igjen med Pironi så lenge han levde. Hans versjon av historien var at han trodde de kun hadde showet litt for publikum, og at han kunne ha kjørt fra Pironi hvis han ville. Dette ble da også på mange måter den offisielle versjonen av San Marino GP 1982, og Pironi ble i avisene primadonnaen som stjal seieren fra Villeneuve på kynisk vis. Men er det hele så enkelt? Se videoklipp selv og bedøm. Tempoet på de to er det ingenting å utsette på, og Villeneuves beretning om at han slakket av hver gang han kjørte forbi Pironi, kan diskuteres. Kanskje var Villeneuve irritert og flau over å ha blitt slått av en fører han helt sikkert mente var dårligere enn seg selv? På den andre siden hang teamet ut et skilt som sa SLOW, og det kan vel ikke mistolkes? Eller?

Gilles Villeneuve:

The bastard stole my race. I have declared war. I’ll do my own thing in future.

Media gikk naturligvis amok, og deres vinkling var forutsigbar. Den store helten Villeneuve hadde blitt fratatt seieren på sjofelt vis av den arrogante jyplingen Pironi. Interessant nok ble det aldri foretatt noen reprimande mot Pironi av teamet, som kanskje viser at selv teamet ikke var helt sikre på hva SLOW egentlig skulle bety. Enzo Ferrari var svært begeistret for Villeneuve, som alltid ga 110 prosent, uansett baneforhold, men heller ikke sjefen selv, så noen grunn til å irettesette Pironi.

Tragedien på Zolder

14 dager senere var alt klart for Belgia Grand Prix på Zolder, og den intense atmosfæren i Ferrari-teamet steg til nye høyder. De to tidligere vennene var nå bitre fiender, og Villeneuve nektet fortsatt å prate med Pironi. Under kvalifiseringen lørdag klarte Pironi tiden 1.16.501, mens Gilles kjørte inn til 1.16.616.

Det kunne ikke fransk-canadieren leve med, og med 15 minutter igjen av kvalifiseringen satte han på sine siste kvaldekk, for å gruse Pironi. Det gikk ikke bra. På sin fjerde runde (og da var egentlig dekkene for dårlige til å prøve noe mer) nådde Gilles igjen Jochen Mass. Tyskeren flyttet seg til høyre for å slippe Gilles forbi, men i samme sekund kastet Villeneuve sin Ferrari til høyre for å kjøre forbi. Ferrarien klatret over Mass sin bil, før den tok av og snurret rundt flere ganger mens den traff bakken. Villeneuve ble kastet ut av bilen, og fløy gjennom luften, før han landet ved et sikkerhetsgjerde. Han ble umiddelbart fraktet til sykehus, hvor han døde senere på kvelden.

Arrogant pappagutt?

Av respekt for Villeneuve trakk Ferrari seg fra løpet (som ble vunnet av John Watson i McLaren foran Rosberg i Williams) og Pironi fikk beskjed om at han ikke var velkommen i begravelsen. Media kunne nå ytterligere forsterke sin vinkling på saken, og Villeneuve har med årene blitt til en ren helgenskikkelse, mens Pironi fortsatt er skurken i historien. Det hjelper ikke at Pironi var en generelt dårlig likt fører i Formel 1 sirkuset. Journalister som dekket alle løpene på den tiden, har uttalt at de aldri en eneste gang så eller hørte Pironi heve stemmen, uansett om andre førere kjeftet ham opp i ansiktet. Franske journalister mislikte Pironi, og sa dette skyldtes hans arroganse som steinrik pappagutt fra et pent møblert hjem. Selv sa Pironi det skyldtes at han var sjenert.

Da Lorie Caffey og Jan Möller ga ut en bok om Pironi i 2004, var det få førere som ønsket å uttale seg om Pironi. Jean-Pierre Jaussaud delte vinnerbilen med Pironi på Le Mans i 1978, og hans kommentar om Pironi var: «Jeg så bare Didier på Le Mans. Jeg gikk inn i bilen og han gikk ut. Vi snakket ikke sammen». Det er en forbløffende kommentar fra en som delte bil med Pironi, og i samme gaten finner vi kommentaren fra Marc Surer, som Pironi hadde sine feider med i Procar: «Franskmenn snakker ikke om Pironi. Dette er fordi man ikke skal snakke stygt om de døde, og det er ingenting fint å si om Didier»…

Imidlertid finnes de som har tatt til orde for å renvaske franskmannen. Forfatter David Sedgwick ga i 2017 ut en ny bok om Pironi, der han fastslår at det ikke fantes noen som helst teamordre fra Ferrari under løpet på Imola. Han mener de to hadde en ærlig fight på banen, men at Pironi var den smarteste med sin frekke manøver på den siste runden. Teampersonell fra Scuderia Ferrari som hadde jobbet der i 1982, bekreftet til Sedgwick at det ikke fantes noe som tilsa at Pironi skulle ta til takke med andreplassen. Skiltet med SLOW på er det imidlertid ingen som kan gi et godt svar på. Sedgwick på sin side uttrykte et håp om at hans bok kunne frikjenne Pironi for den mørke ulykken som rammet Villeneuve på Zolder.

Alain Prost:

The week before he died, Gilles called me several times and all the time he was talking about Pironi. He was so angry, I couldn’t believe it. When the accident happened, I knew exactly why.

Kaos i Monaco

Etter å ha stått over løpet i Zolder var det tid for det mest prestisjefylte løpet på kalenderen: Monaco GP. Pironi hadde fortsatt bare de 9 poengene for seieren i San Marino, samt et poeng for sjetteplass i Brasil, etter at Piquet og Rosberg ble disket. Den gode nyheten i VM-sammendraget var at ingen hadde lyktes å dra fra, slik at Alain Prost fortsatt ledet VM med sine 18 poeng.

Monaco GP 1982 ble historisk. Det er utvilsomt tidenes mest utrolige Formel 1 løp, og alt på grunn av de tre siste rundene. Fram til runde 74 var nemlig ikke løpet så utrolig. Arnoux hadde riktignok ledet i sin Renault, før han krasjet på runde 15, men ellers hadde det ikke skjedd så mye. Alt forandret seg imidlertid da det begynte å regne helt mot slutten. Prost ledet løpet i sin Renault, men på runde 74 av 76 mistet han kontrollen på det glatte føret og krasjet. Ny leder var Patrese i sin Brabham. Han kjørte forsiktig, men på runde 75 spant han rundt i den berømte Loews-kurven. Dermed ledet Pironi i sin Ferrari. Han tok fatt på siste runde, men da han kjørte inn i tunnelen for siste gang, var det slutt. Bilen var tom for bensin!

På dette tidspunktet var det knapt biler igjen, men idet Pironis bil stoppet lå De Cesaris i Alfa Romeo på andreplass. Før han kom til tunnelen hvor Pironis bil sto, gikk også han tom for bensin! Hvem var nå igjen? Derek Daly i sin ødelagte Williams var nærmest, men bilen var så gåen, at den ga opp idet han skulle starte den siste runden. Hvem kunne da vinne? Patrese som tidligere hadde snurret rundt, hadde klart å få start på bilen igjen, ved å la bilen rulle litt nedover, og så slippe ut clutchen. Motoren fyrte opp, og Patrese klarte å fullføre runde 76, og ble vinner av Monaco Grand Prix i sin Brabham-Ford. Pironi ble klassifisert som nummer to, og De Cesaris som nummer tre. Dette betydde at Pironi nå hadde 16 poeng, kun 2 poeng bak VM-leder Prost.

Døden i Canada

Neste stopp var Detroit GP, som ble vunnet av Watson i sin McLaren, foran Cheever i Ligier og Pironi på tredjeplass. Dette ga Pironi 20 poeng sammenlagt, mens Watson overtok VM-ledelsen med sine 26 poeng. Canada GP fulgte like etter, og Pironi holdt en lav profil, med tanke på fansen som fortsatt var i sorg over Villeneuve. Pironi tok Pole Position, men da han tok plass på startstreken gikk ting galt. Av ukjente grunner holdt starteren feltet ventende veldig lenge, og clutchen til Pironi brant opp. Idet det grønne lyset kom på, ble dermed bilen i Pole Position stående helt rolig, mens bilene som kom bak, kastet seg til siden for Ferrarien for å unngå en kolllisjon.

Imidlertid var det en mann i feltet, som ikke klarte å reagere hurtig nok. Riccardo Paletti fra Italia deltok i bare sitt andre Formel 1-løp i sin Osella, og dundret rett inn i Pironis bil bakfra i en hastighet på rundt 170 km/t. Pironi steg uskadet ut fra sin bil, og hjalp til med å prøve å hjelpe Paletti som satt fast i sin bil. En brann startet i Osellaen, men Pironi og brannmannskapene fikk slukket den. Men ting tok tid.

De små brannslukkerne var lite effektive, og brannen ulmet stadig opp igjen, mens Paletti satt livløs bak rattet. Først etter en halvtime hadde man fått fjernet Paletti fra vraket, og fikk ham fløyet til sykehus i helikopter sammen med sin mor. Tre timer senere døde Paletti av skadene. En dypt rystet Pironi hadde nok engang vært nær en stor tragedie, og selv om han stilte til start i omstarten, ble det bare en skuffende niendeplass. Vinner ble Piquet i sin Brabham-BMW, mens teamkompis Patrese tok andreplassen i sin Brabham-Ford (grunnet alle barnesykdommene til BMWs turbomotor, lot man Patrese kjøre med den gamle Cosworth-motoren). På tredjeplass kom Watson, som dermed økte sin VM-ledelse. Han hadde nå 30 poeng, med Pironi på andreplass med 20 poeng, fulgt av Patrese på 19, Prost på 18 og Rosberg på 17.

Pironi tar føringen

Nederland GP var det neste løpet, og endelig fikk Ferrari en ny fører som erstatning for Villeneuve. Franske Patrick Tambay overtok Villeneuve sin #27. Løpet ble en parademarsj for Pironi, som vant overlegent, foran Piquet og Rosberg. Watson tok ingen poeng, som betydde at Pironi nå hadde 29 poeng, og Watson 30. Den gode bølgen for Pironi fortsatte i Storbritannia GP. Der vant Lauda i sin McLaren, mens Pironi tok andreplassen, fulgt av Tambay på tredje. Med null poeng for Watson betydde dette at Pironi for første gang i sitt liv ledet VM i Formel 1, med 35 poeng.

I Frankrike GP ble det på nytt kontroverser omkring eventuelle teamordre, men denne gang gjaldt det Renault som var overlegne under trening. Prost med sine 19 poeng, hadde fortsatt en viss mulighet for å ta igjen Pironi med sine 35 poeng, mens teamkollega Arnoux ikke hadde noen som helst sjanse med sine fattige 4 poeng. Det ble derfor bestemt at hvis Arnoux ledet mot slutten av løpet, skulle han la Prost få vinne. De to Renaultene lå som ventet i teten i siste tredjedel av løpet, men Arnoux bare kjørte enda fortere i teten. Pitboards ble hengt ut for å minne Arnoux på avtalen, men han så ikke ut til å bry seg, og kjørte hjem til seier foran Prost, med Pironi på tredjeplass. Den tredje pallplassen på rad, betydde at Pironi nå hadde 39 poeng i VM-sammendraget, 9 poeng foran Watson på andreplass. Det var ikke lenger noen tvil om at Didier Pironi kom til å bli verdensmester i 1982.

Forferdelig ulykke

Imidlertid skjedde det som ikke skal skje. Under kvalifisering til Tyskland Grand Prix på Hockenheim, tok Pironi Pole Position på fredag. På lørdag bøttet det ned med regn, og ingen ville komme til å slå fredagstiden hans. Imidlertid leverte Pironi forbløffende rundetider også på lørdag. I regnspruten så han Daly i sin Williams som flyttet seg til høyre side av banen, idet han var i ferd med å ta igjen engelskmannen, og Pironi regnet derfor med at venstre side var fri for biler. Det var den ikke. I regntåken skjulte Prost sin Renault seg, som kjørte veldig sakte på sin warm-up runde. Ferrarien braste inn i Renaulten og fortsatte over den i voldsom hastighet, og skjøt til værs som en rakett. Fra cockpiten kikket Pironi plutselig rett i tretoppene på grantrærne, og skjønte at dette kom til å bli stygt. Veldig stygt. Bilen traff banen igjen, og ble kastet rundt tre ganger på en 250 meter lang strekning, før den stoppet opp.

Piquet var først på plass ved det som var igjen av Pironis bil. Da han tok av hjelmen på Pironi, ble han så forferdet over synet at han holdt på å kaste opp. Den hardt skadete Pironi var i sjokk, og skrek til redningsfolkene som kom til at de måtte få ham ut av bilen. Professor Sid Watkins var raskt på plass, og måtte både prøve å behandle sjokkskadene, samt det enorme blodtapet som kom fra de maltrakterte beina til Pironi. Siden frontpartiet på bilen var trykt sammen rundt ankler, lår og legger, var det ingen enkel oppgave å få ut franskmannen. Det øsende regnværet gjorde ikke saken lettere, men etter 20 minutter hadde man klart å skjære bort bilen fra føttene til Pironi. De neste 30 minuttene jobbet man med beina, som ble påmontert skinner, for å stabilisere dem i turen med helikopter til sykehuset i Heidelberg.

Pironi påsto senere at Watkins hadde ønsket å amputere føttene hans for å få ham ut av bilen, noe Watkins benektet på det sterkeste: «Pironi gikk inn og ut av bevissthet, hadde enorme smerter, og var livredd for å miste beina sine. Hjernen kan spille en et stort puss i slike situasjoner». Takket være dyktige kirurger i Heidelberg slapp Pironi amputasjon, og etter 13 dager ble han overført til et sykehus i Paris. Sesongen var over for hans del. Formel 1 var nå bare en fjern drøm. De neste fem årene gjennomgikk franskmannen over 30 operasjoner på sine ødelagte bein og armer, noe som resulterte i over 100 titanskruer i hans fire lem.

The show must go on

I mellomtiden fortsatte VM i Formel 1. På Hockenheim vant Tambay i sin Ferrari, foran Arnoux i Renault og Rosberg i Williams. Sistnevnte som aldri hadde vunnet et løp, begynte nå å krype oppover poenglisten med sine 27 poeng, 12 poeng bak Pironi som ikke kunne kjøre mer. Rosberg fikk ytterligere 6 poeng i Østerrike GP, hvor han kjempet innbitt mot De Angelis i Lotus om seieren. Over mållinjen skilte det bare 0.050 sekunder mellom de to, som betydde at Lotus fikk sin første seier siden 1978. Rosbergs framgang fortsatte i Sveits GP, hvor han tok sin første seier foran Prost og Lauda. 9 poeng der betydde at han nå hadde 42 poeng, 3 poeng mer enn Pironi på andreplass.

Nå gjenstod det bare to løp av VM, og resultatlisten så slik ut: Rosberg: 42 poeng. Pironi: 39 poeng. Prost 31 poeng. Watson 30 poeng. Lauda 30 poeng. Skulle noen true Rosberg måtte de få et godt resultat i Monza. Det gjorde de ikke. Til å erstatte Pironi hentet Ferrari inn legendariske Mario Andretti, som likegodt tok Pole Position, til enorm jubel. Vinner ble Arnoux i Renault, foran Ferrariene til Tambay og Andretti. Også Arnoux ble tiljublet, siden man hadde kunngjort at han ville kjøre for Ferrari i 1983. Watson hentet inn 3 poeng på Rosberg med en fjerdeplass, men foran det aller siste løpet på parkeringsplassen til Caesars Palace i Las Vegas, så betydde det at Watson måtte vinne, og Rosberg ikke ta poeng, skulle VM-tittelen gå til briten.

Den moralske mester

Las Vegas ble en lunken avslutning på det som var tidenes merkeligste VM-sesong. Michele Alboreto vant løpet i sin Tyrrell, mens Watson ble nummer 2, og Cheever nummer 3. Rosberg tok femteplassen, som betydde at han ble verdensmester med 44 poeng, foran Pironi og Watson med 39 poeng. Siden Pironi måtte stå over de fem siste løpene, er det liten tvil om at den moralske verdensmesteren i 1982 het Didier Pironi. I sin sykeseng mottok han da også et stort trofe fra Enzo Ferrari med påskriften «Didier Pironi, the true 1982 world champion».

Men det var finske Keke Rosberg som kunne kalle seg verdensmester, etter å ha vunnet 1 fattig løp. Men her skal det legges til at ingen vant flere enn 2 løp i 1982! Didier Pironi vant 2 løp, Alain Prost vant 2 løp, Niki Lauda vant 2 løp, John Watson vant 2 løp og Rene Arnoux vant 2 løp. I tillegg vant Elio De Angelis 1 løp, Michele Alboreto 1 løp, Riccardo Patrese 1 løp, Patrick Tambay 1 løp og Nelson Piquet 1 løp. Det betyr at i alt 11 ulike førere fra 7 ulike team vant de 16 løpene.

Ingen sesong kan matche det. I tillegg hadde man ni løp på rad med ni ulike vinnere! Og fem av vinnerne i 1982 vant sitt første løp det året. Med så spinnvill statistikk passet det også fint inn med tidenes merkeligste Monaco GP og en førerstreik før det første løpet. På minussiden var 1982 også et av de mest tragiske år i historien, med to stygge dødsulykker for Gilles Villeneuve og Riccardo Paletti. Samt det kanskje aller mest tragiske oppi det hele. At mannen som burde og skulle ha blitt verdensmester, ble så stygt skadet, at han aldri mer fikk sjansen til å kjøre et Formel 1 løp.

Lang vei tilbake

Og det var ikke fordi Pironi ikke prøvde. Ett år etter sin fæle ulykke, var han på Hockenheim på krykker, fordi hans høyre ankel ikke tålte noen vektbelastning. Han ble løftet ned i Formel 1 bilen av mekanikerne, og pumpet litt på gassen med høyrefoten for å kjenne hvordan det føltes. Men et eventuelt comeback var fortsatt milevis unna. Operasjon på operasjon fulgte de neste årene, men høsten 1986 mente han at han var klar for et comeback. Ferrari tilbød ham en rolle som testfører (det samme gjorde visstnok Brabham og McLaren), mens Didier ville kjøre løp.

En mulighet var Ligier, en annen AGS. Dette resulterte i at Pironi 12. august 1986 for første gang på over fire år, igjen prøvekjørte en Formel 1 bil, da han testet AGS sin nye bil. Dette ble fulgt av en ny test for Ligier noen dager senere, men han fikk ingen tilbud om kontrakt. Noe som var like greit. For forsikringsselskapet hadde utbetalt store summer til Pironi, basert på at han aldri mer kunne kjøre Formel 1. Hvis han noensinne stilte til start i et løp igjen, måtte han betale alt tilbake.

Fartssug med båter

For å tilfredsstille fartssuget, kjørte Pironi Offshore-mesterskapet for båter i 1986. Dette ga blod på tann, og i 1987 ble Pironi virkelig å regne med i sin «Colibri» båt, med Bernard Giroux som navigatør, og Jaen-Claude Guenard som throttle man. Trioen vant i august 1987 offshore-runden i Arendal, og var nå blitt en trio å regne med i dette sirkuset. Under runden i Isle of Wight 23. august 1987 utviklet det seg til en duell med den italienske båten «Pinot di Pinot». De to lå fremst, da man nærmet seg punktet hvor man skulle snu. Ikke så langt unna befant oljetankeren «Avon» seg på vei til raffineriet i Fawley. Ved snustedet, tok «Colibri» en trangere linje i stor fart, og traff en bølge fra oljetankeren. «Colibri» ble kastet i luften, snurret rundt, og dundret ned i havoverflaten. Alle tre om bord ble drept momentant.

Hjemme satt Didiers gravide venninne Catherine Goux, da telefonen ringte med den forferdelige nyheten. Ekstra tragisk ble det når man vet at Didier og Catherine i årevis hadde strevd med å få til et barn. Catherine kunne ikke få barn på vanlig vis, etter komplikasjoner med sønnen hun hadde fått i et tidligere ekteskap, og derfor hadde Didier måttet gå fem ganger til prøverørs-klinikken for å gjøre sitt. Fem måneder etter Didiers død, fikk Catherine tvillinger. De to guttene fikk navnet Gilles Didier og Didier Gilles.

Slik endte historien om Didier Pironi. Mannen som skulle ha vært Frankrikes første verdensmester i Formel 1. Men som nå bare huskes som skurken i myten om Gilles Villeneuve…