Da hot roddere i USA fikk fritt spillerom i klassen «unlimited» resulterte dette i noen heller spinnville doninger
Vintersesongen nærmer seg fort og mange har allerede satt sommerbilene sine i garasjen. Vinteren åpner likevel for motoriserte aktiviteter, deriblant snøscooterkjøring. Nå skal vi se på hva som skjer når du arrangerer høyhastighetskonkurranse med snøscooter, uten noen form for regler, i en klasse som heter «unlimited».
Rask katt
På midten av 60-tallet begynte interessen for snøcooter å ta seg opp og med det kommer det som regel en eller annen form for racing, slik som med biler. Det var høyest mulig snittfart som var målet og mot 70-tallet bestemte produsenter som for eksempel Arctic Cat, Ski-doo og Polaris seg for at de ønsket rekorden for verdens raskeste snøscooter. I begynnelsen var det helt vanlige snøscootere hvor produsentene hamret inn den største motoren de klarte å få plass til, men etter hvert så dukket klassen «unlimited» opp, og det la grunnlaget for noen av de feteste snøscooterene laget noensinne. Vi har valgt ut noen av de mest spinnville kreasjonene.
En av de kanskje mest kjente er Boss Cat, som ble konstruert av guttene i Arctic Enterprises av Arctic Cat for 1969-1970 sesongen. Den originale Boss Cat hadde flere motorer montert mot en spesiallagd veiv som igjen drev en kjede som førte effekten ut til beltet bak. Det måtte totalt fem til seks mann for å starte den. To for å dra i gang motorene så samtidig som mulig, en til to for å styre gasspjeldene og de to siste løftet opp beltet bak. Snøscooteren hadde totalt 5 registrerte drag med en toppfart på 102mph eller 164 kilometer i timen.
Dragbiler på snø
På samme tid drev gutta Jim Head og Mickey Rupp på med et rimelig sinnssykt prosjekt borte hoss RUPP. De bygde en snøscooter som ser mer ut som den hører hjemme på en dragstripe i ørkenen enn på snødekte sletter. I motsetning til Arctic Cat bygde de en rørramme fra bunn av, monterte doble belter på den og satte en 308cid(5 liter) V8 fra Ford med Gurney-Weslake topper som produserte 525 hestekrefter. Denne snøscooteren var estimert til å gå 150 mph eller 241 kilometer i timen.
I 1971 fortsetter kappløpet om å være raskest og Arctic Cat bygger Boss Cat 1. Den er utstyrt med en 800ccm Kawasakimotor. Denne ble i all hovedsak brukt til å flytte snøscooteren rundt omkring på løpsområdet. Det var først når løpet skulle i gang at den virkelige moroa begynte. Bak sjåføren, Dale Cormican, satt det nemlig en Turbonique. Dette er en liten turbinmotor som sies å ha et potensiale for 1000 hestekrefter. Turbonique-motorer ble også brukt under konvensjonell dragracing, men på grunn av farene og alle ulykkene ved bruk av denne ble de etter hvert forbudt. Problemet med den er at når sjåføren gir full gass og for eksempel mister festet og går av gassen, blir denne motoren en tikkende bombe. Når du da gir full gass igjen er det stor sjanse for at den eksploderer. Det var også det som skjedde da Dale Cormican i 1972 skulle prøve på ny rekord i Bonneville. På grunn av en sleng går Dale av gassen for så å gi full pinne igjen så fort han får tilbake festet. Dette resulterte i at snøscooteren eksploderte. Dale kom seg helberget ut, men Boss Cat 1 ble sprengt i filler. Den ble senere bygd opp igjen for å bli stilt ut hos Arctic Enterprises, men var dessverre en del av det som brant opp da bygget den sto i brant ned. I løpet av det drøye året Boss Cat 1 var i drift klarte den en ny verdensrekord på 126mph eller 203 kilometer i timen.
Dragsteren på isen
Ikke alle bygde spesiallagde snøscootere for å delta med. En av de mer oppsiktsvekkende og tøffe dragsterne som ble bygd var ikke en snøscooter i utgangspunktet. Ky Michaelson ringte i 1971 til USSA(United States Snowmobile Association) for å undersøke hvilke regler som gjaldt for å bygge en snøscooter. Føringene han fikk var at den måtte ha et eller flere belter og at det måtte være ski foran med mulighet for å styre doningen. Ky Michaelson er et kjent navn fra dragracingmiljøet i USA og når du gir en slik bilbygger frie tøyler blir det fort galskap. Han fant et gammelt dragchassis som han tenkte kunne egne seg. Deretter skaffet han store drag dekk som 3M limte på belter på. Disse beltene hadde store nagler for å gi grep på den glatte isen. Målet var 150mph og for å få til dette bygde Billy Bissonett opp en 1958 Chrysler 392. Denne hadde tidligere gått med nesten 1000 hestekrefter, men med det nye oppsettet lå den på rundt 600, noe de anså som mer hensiktsmessig på isen. Ky Michaelson og Billy Bissonett deltok på samme arrangement som Arctic Cat og deres Boss Cat 1. Ky hadde på det tidspunktet allerede advart Arctic Cat teamet om at en singel gassoverføring mellom både snøscootermotoren og Turbonique-turbinmotoren var farlig. Når Ky og hans team viser frem sin kreasjon til arrangørene får de streng beskjed om at snøscooteren er diskvalifisert. Ky blir sint og forklarer at han har bygd sleden etter spesifikasjonene han fikk fra USSA. De tekniske kontrollørene sto likevel på sitt. Dette førte til at en stor folkemengde samlet seg rundt Green Machine og krevde at Ky fikk kjøre.
- Til slutt ga arrangørene etter og lot oss kjøre, de ble nok bare skremt av tanken på at to hot roddere fra Minnesota skulle kjøre fra de store produsentene. Og jeg kan godt forstå de, med tanke på det vrælet som veltet ut av Chryslermotoren den morgenen. Det endte faktisk opp med at Green Machine skulle kjøre samtidig som Boss Cat 1 da den eksploderte. Men vi fikk kjøre en runde alene og snøscooteren gikk som et olja lyn og da Ky kom til enden av stripa og løste ut fallskjermen hørte jeg det velkjente poppet disse fallskjermene lager når de passerer 150mph. Jeg var i lykkerus, vi hadde klart det. Plutselig får jeg et kaldskyll slengt i trynet. «107mph» annonserer speakeren. Publikum buer og reagerer i harnisk. Alle der visste at den gikk fortere, men arrangørene var redde for hva som ville skje om Green Machine vant, skriver Billy Bissonett her.
Selv om det var mye kontroverser rundt Green Machine er det ingen tvil om at den er på lista over noen av de mest tullete konstruksjonene som har deltatt på et slikt løp.
Den uoffisielle kongen
En av de store heltene i miljøet er Budweiser Sno-King. Den kom i flere forskjellige utgaver, blant annet en fornyet versjon av Boss Cat 2 i 1983 omdøpt til The Budweiser Sno-King, men det er Sno-King 2. Denne bygde Paul Groth og teamet hans tilbake i 1987 med en oppboret 327 small block fra en Chevrolet. Denne var boret opp til 375CID, med en spesialbygd kam, Hilborn innsprøytningssystem og en kompressor. Denne pakken gjorde at han satte den siste rekorden for snøscootere med konvensjonelle motorer fra biler. Den offisielle rekorden er på hele 168mph. Å stoppe på isen er kanskje enda vanskeligere enn å finne feste, men en drivaksel med skivebremser montert på, samt en fallskjerm hjalp Paul å komme ned i fart.
Men det stopper ikke der. I 1992 skulle Paul kjøre et oppvisningsløp med doningen sin og hamret ned den snødekte kvartmila. Da toppet snøscooteren hans ut på 201mph, eller 323 kilometer i timen om du vil. Året etter gjorde NSSR om regelverket slik at det kun var lov å bruke vanlige snøscootermotorer. Dette tok Paul på strak arm og bygde Sno-King 3 og satte like gjerne ny rekord også med den.
