50-tallets største high-tech prestisjeprosjekt. På godt og vondt…

Noen bilmodeller sprenger grenser for hva som er fysisk mulig. En bil som gjorde nettopp det var Cadillac Eldorado Brougham som dukket opp som 1957-modell i mars 1957. Ved første øyekast tror mange at bilen bare er en typisk stor og prangende representant for 50-tallets krombefengte biler fra Detroit, men da tar man feil. Voldsomt feil. Eldorado Brougham var stappet med alt som var teknisk mulig å få til i 1957, og viste hvorfor Cadillac i 1957 faktisk kunne kalle seg «Standard of the world». Men den tekniske standarden man strebet etter har også gjort sitt til at bilen er alt annet enn lett å restaurere. Det sies at det å restaurere en 1957 Chevrolet Bel Air er enklere enn å restaurere hanskerommet på en Eldorado Brougham. Men hanskerommet er da også noe helt for seg selv, som det meste annet på denne bilen (mer om det senere).

Eldorado Brougham ble annonsert i desember 1956, og dukket opp som 1957-modell i mars 1957. Det var en håndbygd luksusbil som stammet fra de ultra-luksuriøse Park Avenue og Orleans-showbilene fra 1953-54. Den var den første amerikanske bil uten B-stolpe, og tilbød i tillegg doble frontlykter på hver side og et tak av rustfritt stål. Men det var på utstyrslisten bilen virkelig utmerket seg:

Luftfjæring, aluminiumsfelger, elektriske seter med minnefunksjon, signalsøkende transistor-radio, elektrisk antenne, elektrisk klokke, automatisk bagasjeromsåpning, air-condition, cruise control, automatisk lysdimming, elektriske vinduer, sentrallås og dobbelt varmeapparatsystem. Og dette var altså i 1957! Ikke i en Lexus anno 2020. I tillegg var interiøret tegnet som en Wurlitzer jukebox, med mengder av krom, to-tone skinn i setene og masse lakkert stål. Det høres kanskje tacky ut, men det var gjort smakfullt og moderne. I motsetning til rivalen Rolls-Royce Silver Cloud var Cadillacen ekstrem high-tech i 1957, og klassisk eleganse som treverk i interiøret ble derfor sett på som feil.

Hva gjaldt seter kunne kunden velge mellom 44 skinnkombinasjoner, og velge mellom Mouton eller Karakul lammeskinns-tepper på gulvet. Under panseret var det også mer enn nok krefter, med 325 hk tilgjengelig fra V8-motoren på 5972 ccm. Den planlagte salgsprisen var 8.500 dollar, men sluttprisen ble 13.074 dollar. Det gjorde bilen til den dyreste amerikanske bil (men fortsatt mer enn 3000 dollar billigere enn rivalen fra Rolls-Royce) på markedet. Rykter sier at hver bil kostet 25.000 dollar å bygge, så Eldorado Brougham var ingen god butikk for GM. Etter at 400 biler ble bygget for modellåret 1957, kom den nærmest identiske 1958-modellen. Den største forskjellen var innvendig, hvor metall-finishen på de øvre dørpanelene, ble erstattet med skinn, mens to fireports forgassere ble erstattet av tre toports forgassere. 304 biler ble bygget til modellåret 1958, som gir en totalsum på 704 biler for 1957-1958.

Mens 1957/58-modellene var håndbygd hos Fisher fabrikken til GM, ble 59/60-modellene håndbygd av Pininfarina i Italia. 1959-modellen i 99 eksemplarer, og 1960-modellen i 101 eksemplarer. Noe som gir en totalsum på 904 Eldorado Brougham for fire årsmodeller. Selv om ingen i verden var bedre til å håndbanke karosserier enn italienerne, så var kvaliteten på 1959-60 bilene, dårligere enn 1957-58 modellene som Fisher stod bak. Det er også verdt å merke seg at Pininfarina modellen i 1959 hadde langt mer moderate halefinner enn de karikerte finnene som vanlig 1959 Cadillac fikk. Således viste 1959 Eldorado Brougham veien inn i sekstitallet.

Men det er naturlig nok 1957-1958 modellene som er blitt mest ikoniske. De var simpelthen i en særklasse. Godt oppsummert av det britiske bladet Thoroughbred and classic cars da de kjørte sammenligningstest mellom en 1957 Eldorado Brougham og en 1959 Silver Cloud: «When two worlds collided in the late Fifties, the title of best car in the world, held for so long by Rolls-Royce, was stolen by Cadillac».

Avansert teknikk betyr imidlertid avansert restaurering, og spesielt luftfjæringen er en utfordring. En av de som har erfaring med akkurat den er Kjell Kraakmo på Classic Auto Parts, og som i Amcar 3 2016 fortalte følgende:

- Luftfjæringen var et elektropneumatisk system som fungerer på den måten at kompressoren opparbeider et lufttrykk i den store tanken ved radiatoren på 82 Psi, så åpnes systemet og bilen nivellerer seg når døren er åpen. Ved kjøring ligger trykket på mellom 110-125 Psi. Bak sitter det en ventil for luftfjæringen per side, mens det foran sitter kun en som regulerer trykket på belgene på begge sider. For å kompensere for dette er det fra fabrikk montert en 20 sekunders forsinkelse som gjør at det ikke forflyttes lufttrykk umiddelbart ved kjøring i sving.

Som man forstår er dette ikke det enkleste systemet i verden etter hvert som tiden går, og er både særdeles vanskelig og kostbart å restaurere:

- Jeg antar at rundt 60 prosent av alle disse bilene er konvertert til en form for vanlig fjæring, enten blad eller spiralfjærer. Luftfjæringen fungerte fint da bilen var ny, men når systemet fikk en lekkasje ble det verre. Cadillac kom aldri med noen egen løsning for konvertering av fjæringen, og derfor fungerer slike konverteringer heller ikke optimalt, fortalte Kraakmo, som har dypgående erfaring med bilmodellen.

Den norskregistrerte bilen på bildene tilhører Ole Jan Riple fra Bergen, som i det samme intervjuet opplyste om at det var nettopp det faktum at denne bilen hadde den originale luftfjæringen intakt, som gjorde utslaget for kjøpet. Han hadde også en annen 1957 Eldorado Brougham stående med original luftfjæring, så han visste godt om særegenhetene ved disse bilene:

- Mange deler er håpløse å få tak i. Det gjelder ikke minst listverk og deler til luftfjæringen. Der er det nesten håpløst å få tak i noe, og hvis du skulle klare å spore opp noe så forlanges det fantasipriser, fortalte Jan.

Blant bilens særegenheter må nevnes at den har solenoidstarter. Det betyr at når man setter på tenningen, så starter bilen av seg selv. En funksjon som gjør at man ikke setter på tenningen for å se om alle lysene på dashbordet fungerer. Man må først koble ut solenoiden for selvstart, før man får sjekket alle kontrollampene.

Og så var det hanskerommet da:

- Inne i hanskerommet finner du knappen for åpningen av bakluken. Og da går bakluken helt opp. Via en annen knapp lukkes bakluken fra helt åpen posisjon. Du kan også bruke hanskeromsnøkkelen for å betjene baklukens åpne/lukkefunksjon, fortalte Kraakmo.

I tillegg huset hanskerommet en mengde «vanities» som samlere i dag betaler store summer for: Et plastetui med 6 magnetiserte drikkebeger. Svingbart sminkespeil. Plastetui for ekstra sigarettpakke. Tissue dispenser. Ladies Compact, bestående av sigarettetui, pudder og pudderpute, leppestift i sølvbelagt etui, kam, speil og myntholder. Ladies Compact var for øvrig fargeavstemt i hud og børstet stål (som taket av bilen) med forsølvet interiør. Så da skjønner man at hanskerommet på en Eldorado Brougham ikke var som på alle andre biler… Det kan også nevnes at det fantes et rikt utvalg «Vanities» i baksetekonsollen, bestående av: Fransk parfyme – Arpege Extrait de Lanvin – med 24 karat gullforgylt flakong. Prismeskåret sminkespeil med fargekoordinert hud-deksel. Fargekoordinert notisbok i hud. Sølv cross penn.

For å oppsummere kort: Cadillac Eldorado Brougham var en makeløs bil helt utenom alt annet på markedet. Et prestisjeprosjekt som viste at GM kunne bygge en bil så teknisk avansert at den overgikk alt annet.