Alfahannen – 2015 Dodge Challenger SRT Hellcat

Søket
Arne Hjemaas hadde lett etter den perfekte Challengeren en god stund. Når man bruker så mye penger på en bil, så vil man at den skal utfylle alle kravene man har, og derfor tok det ekstra lang tid for Hjemaas å finne akkurat riktig kjøp. Søket intensivertes sommeren 2017, da en bekjent ved navn Thor Jarle Slevingen befant seg i statene. For ganske nøyaktig ett år siden fant endelig Hjemaas akkurat den bilen han ønsket seg. Den sto hos en forhandler i Louisville, Texas, og Arne fant den dagen etter den ble avertert. Han skulle ha rett farge, rett utstyr og lav kilometerstand. Arne vurderte selv å dra over, men så på risikoen som en del mindre enn om det var veteranbil han skulle handle. Med litt bakgrunnsjekk på forhandleren, og ved å være på samme bølgelengde som hans medhjelper Thor Jarle, så bestemte han seg for å slå til. Thor Jarle var til stor hjelp, og fikset frakt fra Texas til California, papirer og pengeoverføringer. Bilen sto så lagret hos California Shipping i noen uker, da Arne ikke ville ha bilen før snøen hadde smeltet helt her hjemme.

Phantom Black
Det var under SEMA i 2016 at Arne falt pladask for denne bilen. Han husker godt at den stod der, ved inngangspartiet til scenen. Den var helt utrolig lekker å se på. Det var etter denne opplevelsen at søket startet. Plutselig en dag fant han den. Originale hjul, 2680 miles på telleren, kun en tidligere eier. Opplevdes som nybil. Alt av utstyr var der, deriblant spesialinteriøret «Premium Laguna black leather», med hvit søm. Phantom Black heter fargen den kom i, som er en tre-sjikts lakkjobb. Det vil si at bunnfargen er svart blank, så et lag med transparent sølvfarge, før siste del av prosessen som er klarlakk. Dette gir bilen en dypere svartfarge, men når sola skinner så ser det nesten ut som at det er litt flakes i lakken. Denne fargen kom bare i 2015, som gjør at det er kun 32 biler identisk med denne.
- Fargekombinasjonen er tøff. Alt er i svart, så den ser veldig skummel ut. Det er jo råskapen som tiltrekker meg. Jeg har, og har hatt gamle biler tidligere, men det er noe deilig med å kunne ta ting i sitt tempo. Fra å kjøre rolig med god komfort, til å gi jernet så det river noe voldsomt. Såpass at det er skremmende. Det er som natt og dag. Da blir det vanskelig å ikke la seg fascinere av en slik bil, forteller Arne.
Han synes denne utgaven Challenger er noe av de flotteste bilene som er laget, spesielt om man sammenligner med andre «retrobiler» som har kommet de siste årene.
- Som regel så er det noe man kan utsette på en bil, enten det er grillen, lyktene eller bakenden. Det er liksom ingenting jeg kan sette fingeren på som er feil med Hellcaten. Den er så gjennomført rå fra topp til tå. Det er rett og slett en drømmebil. Den ser bra ut fra alle vinkler, sier Arne.

Personlig modifisert
Utstyrslista på Hellcaten er langt som et godt år, om det går an å si. Alt i fra «Luxury front & rear floor mats», 18 høyttalere, ventilerte stoler, girkule i skinn, haifinne-antenne. Lista fortsetter og fortsetter. Interiøret og de ventilerte stolene er noe Arne trekker spesielt frem.
- Det sorte skinninteriøret er helt nydelig, men også det å ha ventilasjon i stolene når man har skinnseter er helt nydelig når man er ute og kjører på en varm sommerdag.
Men ser man over alt ekstrautstyret så har Arne også modifisert bilen litt. Han har for eksempel slipt bort originale støvkorn, korrigert lakken og lagt på keramisk lakkforsegling, montert Z26 bremseklosser, fått på Per4mance stag som forsterker bakakselen, montert MFER-1 Active exhaust extreme som åpner opp eksosanlegget for ekstra god lyd, lagt 3M vindusfilm, montert D.I.P.S inlet port screens, altså gitter i luftinntaket og ved frontlyktene, og montert originale skvettlapper både foran og bak.
- En annen ting jeg hadde veldig lyst på var automatgir. Igjen går dette tilbake til det med å ha valget mellom komfort og råskap. På den ene siden så er det deilig å ikke trenge å gire, og på den andre siden så er kassen så rask at manuell giring ville gjort akselerasjonen tregere, smiler Arne.
I dashbordet har han også et 8,4 tommers stort touch-display hvor absolutt alt av nyttig og unyttig informasjon vises. Arne kan for eksempel fortelle at han har vært oppe i nesten 1G i en sving takket være den, og han påpeker at det ikke er i nærheten av det bilen kan yte.

Tung, men lettkjørt
Den nevnte automatkassa er en 8-trinns ZF automat, med muligheter for rattgiring. Motoren er en 6,2 liters HEMI, som yter 707 hestekrefter og 0-100 km/t på 3,6 sekunder. Med andre ord bryter helvete løs når man bunner gasspedalen på den to tonn tunge bilen. Men det faktum at den er så tung går ikke utover kjøreegenskapene, forteller Arne:
- Den er helt fantastisk å kjøre. I street-modus er den veldig komfortabel å kjøre vanlig med. Den ligger utrolig godt på veien. Understellet er jo elektronisk, så dempere og balansen i bilen justeres fortløpende. Den er litt tung på styringen, men det ser jeg bare på som en fordel, forklarer han.
Bilen får mye mer respons enn det Arne forventet. Han har erfaring fra før at hans veteranbiler får mye oppmerksomhet, men en moderne bil ville ikke være like interessant for folk flest. Trodde han.
- Det viser seg at den appellerer minst like godt som de gamle. Kanskje har det litt å gjøre med at det er en etterkommer av en gammel bil? Uansett blir den veldig godt mottatt av alt fra barn til godt voksne, og det er jo litt gøy, forteller Arne.

Den første turen
At bilen ikke ble skipet fra Bergen og nordover var planlagt fra Arnes side. Han ønsket nemlig å ta en tur samtidig som han hentet bilen, og bruke turen til å bli mer kjent med sitt nye beist.
- Jeg tok jo med meg kompisen min, så her var det to bilgærne typer som hadde en skrekkblandet fryd rundt tanken om å kjøre denne helt hjem til Fauske. Planen var å ha en lengre tur og bare kose oss på veien nordover, men det ble litt for gøy, og kun en overnatting, ler Arne.
Turen er på drøye 1400 km, så det sier seg selv at de virkelig koste seg på bakgrunn av at det kun ble en overnatting. Hadde han fått valgt et sted i verden å kjøre bilen på ville det blitt kyst til kyst i USA. Den turen må dog vente, for til sommeren er det nemlig planlagt en tur til Tyskland og Autobahn, for å få testet hva Hellcaten virkelig kan utrette, i tillegg på lovlig vis.
- Det gleder jeg meg masse til. Med slik kraft under panseret så blir man jo litt ekstra tung i høyrefoten. Hellcaten hadde vel vært i Fauske i cirka tre kvarter før jeg fikk min første fartsbot, ler Arne, som innrømmer at man kan bli litt fartsblind med en sånn maskin.
- Det hjalp heller ikke at det var nedoverbakke der målingen var, forteller Arne lurt.
Fartsboten var ikke engang en prosent av avgiftsprisen han måtte ut med for å få bilen til landet, så man kan se på det som et par ekstra kroner i bytte mot en svært ironisk, men morsom situasjon. Det er ikke mangel på bruk heller. Bare i sommer fikk Hellcaten 6000 nye kilometer på nåla. For med en ny bil er det enklere å ta litt lengre turer, så både Nord-norgestreffet, Lofoten, og Sverige kan krysses av på besøkt-kartet denne sommeren.
- Da blir det enklere å ta med kona også. Hun er ikke tungbedt heller da, det skal sies. Flere i hennes familie er Mopar-frelste, så det er jo ekstra gøy, forteller Arne.
I sommer skal head-uniten sendes til et firma i Sverige for å få Dab-radio, da det ikke er særlig med amerikansk satellittradio å oppdrive her til lands. Utover det er det kun en ting Arne kan utsette på bilen. Nemlig grep. Han ønsker seg litt mer gummi, da det er «veldig vanskelig å ikke spinne». Bredere dekk kan hjelpe til med det problemet, så det vurderes å gå fra 275 til 315 dekk. Dette vil dog medføre at Arne må montere skjermbreddere.
- Det er definitivt en tanke jeg kan leke litt med nå i vinter, undrer Arne.

Bilmann på heltid
Til vanlig driver vår mann fra Fauske Bilskadesenteret Fauske AS, så det skal ikke stå på verken interesse eller kunnskap når det blir snakk om kjøretøy. Også hjemme i garasjen er ikke Arne akkurat ueffen, og denne Hellcaten er faktisk den første bilen han har kjøpt uten å ha måttet gjøre noe særlig med den for å få den på veien. Sammen med Hellcaten har Arne en original 1970 Plymouth GTX stående, og han har tidligere bygd og hatt en 1968 Dodge Charger. Det er heller ikke første gangen han har vært i AMCAR, da vi tidligere har sett på hans Plymouth Duster.
Bilinteressen kom for alvor inn i Arnes liv på midten av 70-tallet. Da var det mange drosjer som gikk i området som var amerikanske. Arne minnes godt de sjeldne gangene han tok drosje, og at det på sett og vis var begynnelsen på hans Amcar-interesse. Den helt spesielle lukten, fargene, og da spesielt fra en grønn dart han minnes, lyden og komforten. Foreldrene hadde en NSU Prinz, så man merker definitivt forskjell mellom de bilene.
- Jeg husker enda første gangen jeg så en 1968 Charger som sto parkert på en bensinstasjon. Det var en ung kar som sto og fylte bensin, og jeg gliste bare da jeg så at tanklokket var oppå skjermen. I tillegg så gav han på litt da han kjørte igjen, så jeg ble kjapt frelst, mimrer Arne.
Om det er noe han savner litt, så er det et litt større miljø i nærområdet. Miljøet i Fauske er ikke så stort, så det blir en del alenetid i garasjen, og han innrømmer at han gjerne kunne ha sett for seg å ha et felles lokale å skru i. Når det er sagt så forteller Arne at det er ikke lange turen for å dra på treff, og generelt sett et godt miljø ellers i området.

Problematisk forhold?
Arne synes situasjonen han sitter i nå er litt snodig. Han har alltid vært den som legger mye tid og kjærlighet i bilen sin, så å nå kjøpe seg en ny og ferdig bil kunne ha bydd på utfordringer. Man får fort et sterkt forhold til noe man har lagt sine egne arbeidstimer i. Arne var dog redd for at han ikke skulle få det samme forholdet til Hellcaten.
- Det er klart, det er veldig annerledes, men jeg føler likevel at den har den sjarmen jeg forbinder med amerikansk muskelbil. Jeg synes dette er den mest vellykka retrobilen som har kommet, fordi jeg kjenner igjen de samme linjene som de gamle bilene, og til og med det moderne interiøret er gjenkjennbart og har definitivt tatt inspirasjon fra det gamle, forklarer Arne.
Bilen blir meget godt tatt vare på, og til tross for å være plettfri så er ikke dette en bil som han ønsker å stille til bedømming på treff med.
- Kall meg gjerne gammeldags, men jeg synes bilene der skal være bygd selv, eller i det minste ha gjort mye med selv for å kjøre opp. Det er liksom ingenting å trekke på med en ny bil, forklarer Arne, som påpeker at han respekterer om andre er uenige i det.
At han møter på treff allikevel er vi selvfølgelig takknemlige for. For det å få se dette beistet på nært hold vil definitivt gi også deg den samme skrekkblandete fryden som Arne kjente da han fikk sett den for første gang på Flesland.