Alopias - 1968 Buick Riviera

PS: Denne artikkelen ble først publisert i AMCAR Magazine #10 – 2021.

For det første: Nei, jeg er ikke giddeløs bare fordi jeg har tatt bilder på perrongen utenfor Norges Varemesse tilfeldigvis rett før Oslo Motorshow hvor John Liens «Alopias» skulle ha premiere. Har alltid likt denne lokasjonen siden første gangen jeg så den, og lenge planlagt en fotosesjon der. Så det, så!
Uansett. Dra tiden to tre dager tilbake fra da disse bildene ble tatt, og John Lien er fortsatt usikker på om han rekker årets store messe-happening i Norge. Han er nervøs for at bilen ikke har blitt bra nok. Er det egentlig noe å stille ut? Han har vanket oppe i dette prosjektet lenge nå, og har kanskje sett seg blind på det han og teamet har utrettet. For da luken på biltrallen åpnet seg fikk både jeg og samtlige Oslo Motorshow-vakter som hadde møtt opp på stedet et realt hakeslepp. Liens 1968 Buick Riviera var rett og slett nydelig! Den heter «Alopias». En type revehai. Om du ikke har skjønt hvorfor den heter det enda, så kommer det etter hvert!

En helt vanlig fyr

Lien bor i Åmli, en liten time nord og inn i landet for Arendal. Han beskriver seg selv som en helt vanlig fyr, noe han også fremstår som. Han er driftsoperatør for vann og avløp i kommunen, og brannmann, og driver med en del frivillig arbeid med ungdom og politikk. Han har kone og to barn, og er interessert i bil, og særlig amerikansk bil. Når det kommer til bil så stopper også delen med «en helt vanlig fyr». John Lien begynner etter hvert å bli et ganske kjent navn i norsk AMCAR-sammenheng.
- Det hele startet med en kompis av meg, Trygve Espestøyl. Han bodde et par mil fra der jeg vokste opp og kjørte alltid kule biler, og det skapte min interesse. Impala. Taunus. Lastebiler. Han ødela livet mitt, og jeg bruker å si at han skylder meg flere millioner kroner for at han rekrutterte meg inn i bilhobbyen, men jeg har aldri fått noen erstatning. Jeg har vel sånn sett en dårlig sak, ler John spøkefullt, før han tar en litt mer alvorlig tone.
- Jeg vokste opp med så å si ingenting der jeg kom fra, så det er klart man så opp til slike som Trygve og bilene han fartet rundt med. Hovedinteressen dreide seg etter hvert mot amerikanske biler, da størrelsen og de buldrende V8erne naturligvis var tøft, oppsummerer den blide 59-åringen.
Det har blitt mangt et prosjekt opp gjennom, og sist gang du så navnet hans på blokken kan for eksempel ha vært med sin fantastiske «Ghost of 7». Etter å ha hatt et prosjekt med mange kokker og litt søl så Lien seg litt lei, og ønsket å skape noe helt på egen hånd. Nettopp det gjorde han. Kun i overkant av et år før denne blekka går i trykken fant han nemlig en småsliten Riviera på Finn.no, og med ett begynte hjernen å kna på et nytt custom-prosjekt.

Hva skal navnet være?

Den babyblå Rivieraen sto i Nord-Trøndelag, og så noe småsliten ut med en god del lakksyke. Teknisk og understellsmessig var den i god stand, men med en styling og farge som kunne tilsi at bilen hadde blitt bygget om på 90-tallet. Bilen kom til landet først i 2007, og hadde en god del sparkel, lakkete fangere og et muggent interiør. Takplaten var i ni deler, hadde to centimeter sparkel på seg, og kunne vært sveiset i fylla. Kanskje ikke det perfekte utgangspunktet for det som skulle bli en av årets høydepunkter på Oslo Motorshow bare et knapt år senere. Men Lien kikket og kvernet veldig på utseende på bilen, og med en drøm om å en gang lage et custom-bygg med masse flake, så slo han til.
- Jeg fikk en hel drøss med ideer på hvordan denne kunne bli. Jeg holdt for øyeblikket på med en 1970 Toronado som skulle bli en bruksbil med flake. Denne var sveiset, slipt ned og har en 455 cid, men denne ble kjapt lagt til side til fordel for Rivieraen. Jeg bør jo helst ikke ha penger på bok for da finner jeg på slike ting, ler John, og fortsetter:
- Jeg så visse ting som jeg likte. Hoftene fra 1965 Impala. Takchoppingen som gjorde at bakstolpen ser ut som det er fra 1968 Charger. Når jeg ser slike detaljer får jeg en del skumle ideer og bilder i hodet. Jeg får ideene, og min gode venn og medhjelper Ivar Åsland får de ned på papir. Det gjelder bare å få frem de positive sidene med designet på en bil, noe vi har forsøkt å få til med Alopias.
Navnet på byggverket har nemlig blitt «Alopias». Lien har tatt inspirasjon fra amerikanske bilbyggere ved å skape et gjennomgående tema og navn på bilene sine. Denne gangen var det brainstorming med Ivar, samt medlakkerer og designer Monica Thordén Haug, hvor de til slutt landet på hai-tema.
- Vi satt sammen og drodlet og googlet etter kule navn som bilen kunne ta som tema. Etter hvert kom «Alopias» opp. En type revehai. Vi koblet navnet til bilen og kreativiteten strømmet på. Et navn på en bil kan sammenlignes med et menneskenavn. Noen passer liksom ikke navnet sitt, og andre kan du nesten se for deg bare du hører hva de heter. Akkurat sånn var det med «Alopias» også. Man ser haien i grillen. I fronten. På bagasjeluken. I linjene. Vi hadde funnet vårt tema, forklarer John.

Haiens detaljer

Prosjektet var i gang, og første oppgave var å få slipt bilen helt ned og fjernet alt av sparkel, der blant annet taket alene hadde et lag på to centimeter. Hele kjelken ble så sandblåst, og spesielt taket ble tinn-sparklet tilbake til gammel storhet, og noen karosseridetaljer åpenbarte seg etter hvert. Det viste seg for eksempel at koøyer fra 1961 Buick gjorde seg ypperlig som «gjeller» på «haien», om man satte de på høykant og monterte de på motsatt side av hvor de står originalt. Sidespeilene er tatt fra 2010 Camaro, og gjør seg ypperlig som «finner».
- Med de speilene betyr det også at jeg må skaffe meg ny bilfrakter, for den ble plutselig veldig brei. 2,18 meter for å være presis, ler John.
Bredere enn en 1959 Cadillac, med andre ord. Ellers kosmetisk så kommer det custombygde lakepipes ut fra siden i 3 tommers rør langs sidene og 2,5 innvendig. De var delvis monterte da John kjøpte bilen, men er naturligvis shinet opp.
- De er ikke-funksjonelle akkurat nå, men kan lett kobles opp om ønskelig. Eksosen er original og kommer ut under bilen i bakkant, så den vises knapt. Det hadde jo vært kult med fungerende eksos ut fra siden, men jeg skal bruke bilen, og da blir det både mye støy og ødelagt lakk oppover på siden, så jeg tror jeg bare beholder de som kosmetiske. De er der først og fremst for å gjøre utseendet på den enda lavere, forklarer Lien.
Apropos lavt utseende, så står bilen på hydraulikk, så den kan fint løftes og senkes etter Johns ønske ved hjelp av to hydraulikkpumper skjult i et stilrent bagasjerom. Grillen er fra Billet Specialties, og er lakkert innvendig som gir den en spesiell effekt hvor det ser ut som det er montert lys der.
- Det var et lite sjitprosjekt, rett og slett. Jeg bygde om grillen helt og la den i bakkant for å matche stuket på bilen. Det er skjøre deler, så det er fort å ødelegge ting. Jeg brukte fort halvannen dag på bare grillen, men med krommede fangere rundt og lakkstripene inni så synes jeg det ble veldig bra til slutt, innrømmer John.
Når vi er innom fangerne så kan det jo nevnes at det er custombygde braketter for å få dem så nære bilen som overhodet mulig, uten at de gnisser i lakk eller blir i veien på noe vis. Under panseret står en 430 cid uten særlige modifikasjoner. Girkassen er en ST-400 tretrinns automat-kasse, og bilen har servostyring, noe som er veldig greit å ha når man skal lukeparkere på diverse messer i tiden fremover. Utenom det er både ramme og chassis originalt, og det samme gjelder trommelbremsene som sitter på.

Den enorme lakkjobben

Etter tinnsparklingen var det klart for epoxy-grunning, og etter hvert lakkering. Selve rosinen i Riviera-pølsen.
- Jeg var så heldig å få låne lakkboksen til Bjerland lakk og karosseri en uke da de hadde påskefri. Da visste vi når, hvor og hvilken tidsramme vi hadde på lakkeringen. Som klargjøring startet jeg, Ivar og Monica med en sølvfarge først. Deretter en runde flake, før en runde klarlakk og en ny halvannenliter klarlakk med flake. Deretter 6,5 liter klarlakk oppå det igjen. Bilen så ut som et sandpapir med 60 grovhet! Dette slipte vi så ned før bilen ble tatt med til lakkboksen i påsken. Jeg burde jo vite bedre, for her sa jeg egentlig til Ivar og Monica at de har frie tøyler gjennom hele påsken. Det er jo som å samle 10 alkoholikere på en hytte for så å bære inn kasse på kasse med pils. Det blir fort mye, ler 59-åringen.
Men i motsetning til hytteturen John referer til, så ble resultatet på Alopias langt i fra noe flatfyllekalas. For eksempel burde tunga være rett i munnen når det skulle teipes. Her er det viktig å få det riktig, og i riktig rekkefølge med korrekt nummerering av all teipen som blir brukt. Det førte til fire 12-timersdager med teiping, prøving og feiling.
- I tillegg er Ivar og Monica helt magiske når de jobber. Teipen må være så tett og fin, og de avrundede stripene må være helt perfekt limt for at man ikke skal få sig. I tillegg prøvde vi masse forskjellige teknikker og ting som både funket og ikke funket. Jeg skal være glad for at jeg ikke er så glad i spisse kanter på biler, for det som en gang var spist er definitivt avrundet etter all lakken som er på, ler John.
Det ble til slutt 3 mellomslipinger, og på siste lakkstrøk gikk det med 21 liter klarlakk! Så er det mang en detalj i lakken man kan bite seg merke i. For eksempel er det gradering i den blå candy-lakken som gir en utrolig dybde. Stripene er lakket inn med 12-karats hvitt bladgull som går fra panser, over taket og ned bak. Rundt om på bilen finner man flere dråper som gjør at den blå candylakken får enda en ekstra dimensjon. Her dyppet man fingrene i vann og knipset det utover bilen, før det ble airbrushet så mye på skrå som man kunne få til, for så å benytte seg i bøtter og spann med klarlakk etterpå.
- Enkelt å forklare, men langt fra enkelt i praksis! Jeg er så glad for at jeg har det som fort er de to fremste på custom-lakkering på laget. De er helt fantastiske, og det er nesten så det er jeg som må holde de tilbake. Man merker engasjementet deres, noe jeg setter utrolig pris på. Men også kreativiteten. Vi testet for eksempel noen felter langs siden og på takstolpen hvor vi lakkerte svart, for så å blåse på gladpack som vi lot stå i 10 sekunder frem til lakken krakelerte. Vi sto på hver sin side med nesten 6 meter lange remser som vi dro av akkurat samtidig, og la blå candy og klarlakk på toppen igjen. Det ble en utrolig stilig effekt! Så har du selvfølgelig haien som starter på panseret, går over taket og fullføres langs linjene på bagasjerommet. Det er ikke alle som ser den før den blir påpekt, men det er jo faktisk hovedtemaet på bilen. Jeg antar at vi brukte til sammen 500-600 timer bare på lakken, forteller Lien.

Interiør og de vanskelige skoene

Interiøret er i hvitt skinn med en blå flake stripe som gjenspeiler designet i gullblad-stripene i lakken. I tillegg er den udiskutable kule logoen for bilen sydd inn midt i seteryggen i baksetet.
- Ivar tegnet dette for meg, og Bent Salmaker står for omtrekkingen. Setene og dashbord er stort sett det originale, men jeg har fjernet askebeger og annet dilldall til fordel for et rent design. Også over hanskerommet har logoen fått plass. Rattet sto faktisk i bilen da jeg kjøpte den, og jeg synes det gikk rett inn i resten av temaet på bilen, så det fikk bare stå, smiler Lien.
På grunn av den nye takprofilen måtte også siderutene tilpasses på nytt. I bagasjerommet er det stille og rolig bygget inn alt av utstyr for hydraulikk og batteri. Interiøret sto ferdig på tirsdag før Oslo Motorshow. Altså kun litt over to døgn før disse bildene ble tatt og bilen skulle inn.
John prater mye om helhet og at ting skal passe sammen, og felger er en av tingene som ofte kan gjøre eller ikke gjøre en hel bil. Det ble derfor lagt ned mye tid her.
- Hver gang jeg ikke gjorde noe annet kom felgvalgtankene i hodet, og slik gikk det i gode to måneder. Man vet jo heller ikke resultatet før man får de på. Jeg landet på et sett med felger, men på grunn av forsinkelser både fra Kina og USA så måtte jeg heller se på andrevalget mitt, som er de som står på nå. Det angrer jeg ikke på, for jeg synes de passet utrolig fint til bilen. Det er Ridler 605 felger på 18 x 9,5 foran og 20 x 9,5 bak. I utgangspunktet tenkte jeg å lakkere hele felgen blå for å matche bilen, men etter å ha teipet de opp så jeg at det ble litt vel mye. I samsnakk med Ivar landet vi på å gradere noen striper i blåfargen for å ta igjen lakken, og la resten være. Jeg ble utrolig fornøyd med den avgjørelsen, og det er en himla god følelse å treffe slik, forteller John.

You may say I’m a dreamer

Bilen ble et av de definitivt største trekkplastrene på Oslo Motorshow denne helgen, noe undertegnede merket svært godt, da det ikke alltid var enkelt å få tatt cover-fotoet på dette bladet uten at folk sto i veien, men samtidig at det var folk i hallen for stemningens skyld.
- Det var helt galematias. Jeg var jo skamredd for at bilen ikke skulle være bra nok, og jeg var til og med i samtale med arrangørene to uker før om at det kanskje ikke var bra nok. Man blir nok litt blind på eget arbeid, men jeg var veldig stolt da den endelig sto klar på mattene inne i hallen. Det er ganske skummelt. Jeg er ingen utadvendt fyr. Bare en vanlig fyr med vanlige klær som brenner for hobbyen min. Tilbakemeldingen var helt ekstrem. Det var alltid folk på standen vår, og jeg er veldig følsom av meg så det var en liten påkjenning å få så gode skussmål på arbeidet vårt. Heldigvis var verdens beste kone og de to jentungene mine med, så ble jeg litt våt i øyekroken da jeg kunne gå bort til dem en tur. Jeg er en veldig heldig mann som har dem, og at jeg får grønt lys til å holde på med det jeg gjør til tross for at det ikke er et interessefelt for fruen i det hele tatt. Det hadde aldri i verden gått uten den støtten jeg får derfra, så all honnør i den retningen! Jeg blir veldig ydmyk rundt det hele. At lille meg får så mye positivitet rettet mot meg er helt fantastisk, innrømmer en tydelig stolt men ydmyk bilbygger.
Men selv en «helt vanlig fyr» skal ha lov til å drømme, og det er også det John tør å gjøre.
- Jeg ble invitert til Elmia til påsken, så det blir første langtur etter dette. Men i tillegg så drømmer jeg om å få den utstilt på ett av de store showene i USA. Sema. Detroit. Det hadde vært ufattelig moro, så det er noe jeg jobber mot. Det er jo bil som i utgangspunktet ikke er en klassisk favoritt for custom-byggere, så kanskje det kan hjelpe litt på drømmen også? Med det sagt, slikt koster jo penger, så om noen har lyst til å slenge seg på med en liten spons så er jeg absolutt åpen for det, blunker Lien.
For å drømme skal man alltid ha lov til. Uten drømmer kan vi bare legge ned hele greien. Uten drømmer og gode venner ville aldri en helt vanlig fyr, med en helt vanlig jobb, klart å bygge noe andre folk henter inspirasjon og nye drømmer fra!