Den første jetbilen
I mars 1950 kunne man så vise fram den ferdige bilen Jet 1, til pressen med en T8 gassturbin innabords. Bilen så temmelig anonym ut, men med kreftene fra gassturbinmotor gjorde den 244 km/t i 1952. Det samme året fikk publikum på Paris-utstillingen se SOCEMA-Gregoire turbinbilen, men prototypen var ikke stort mer enn et PR-stunt. Det samme kan sies om General Motors sin konseptbil Firebird fra 1954. Den gassturbindrevne bilen lignet mer på et fly uten vinger enn en bil, og hadde således liten relevans for vanlige biler. Den ble testet med tanke på å slå Rovers hastighetsrekord, men skremte testførerne såpass at man snart oppga testing, og gjorde den til en ren showbil. I Italia slo Fiat til i 1954 med sin smellvakre Turbina. Tre ulike turbiner var i drift i bilen, som kunne skilte med 220 hk ved 22.000 omdreininger.
Franske Renault ville også være med på leken, og de hadde et mål: Å sette en ny fartsrekord for en turbindrevet bil. I 1956 dro teamet til saltslettene på Bonneville med sin Renault Etoile Filante (shooting star på engelsk) med 270 hk ved 28.000 omdreininger, som satte en rekord (basert på gjennomsnitt begge veier) med 307 km/t.
Mer seriøst for folk flest ble det da Rover viste fram sin T3 i 1956. Den lignet på en vanlig produksjonsbil (i særdeleshet VW Karmann Ghia), og var bygd rundt gassturbin-motoren på 110 hk ved 52.000 omdreininger. Det var tydelig at Rover hadde tro på gassturbinen, og i USA fortsatte GM med å plassere gassturbinmotorer inn i sine Firebird-konseptbiler. I 1956 kom Firebird II, med et mer praktisk design, og hvor man også begynte å prøve å gjøre noe med de praktiske problemene en gassturbin bød på, som f.eks varmen fra eksosen. Denne bilen ble fulgt opp av Firebird III i 1958, som fikk sin debut på Motorama i 1959. Designmessig var man tilbake i Lyn Gordon-land, og selv om den hadde masse avansert utstyr om bord (som ble drevet av en liten to-sylindret bensinmotor), så var det ingenting ved bilen som tilsa at gassturbinmotor i en bil burde tas seriøst. Men GM (og Ford) prøvde også å sette gassturbiner inn i vanlige biler. En av Fords prototyper utviklet så mye varme fra eksosen, at den stadig vekk satte fyr på gresset mens den kjørte. Det viste seg imidlertid at både GM og Ford anså gassturbiner for å være mer egnet for store trucker (det resulterte i heftige konsept-trucker som GM Bison i 1964 og GM Turbo-Titan III i 1965, samt Ford sin «Big Red» fra 1964) og derfor tok man ikke gassturbin i en vanlig personbil seriøst. I 1967 presenterte Ford sin 707 gassturbinmotor, som var ment å være prototypen for en kommersiell satsing på gassturbiner for Trucks. Den skulle holde en halv million miles, og dens totale mangel på vibrasjoner var et stort pluss for lastebilsjåfører, som ofte ble sliten av bråket og duringen i en vanlig truck. Så sent som i 1975 var det meningen at Ford skulle lage en liten serie med heavy-duty trucks utrustet med gassturbin, men da var egentlig hypen rundt «the turbine engine» gått over, og Ford fant ut at de hadde andre ting å bruke pengene på.