Den eneste i verden?

Bruce Meyers gjorde et genistrek da han kom på ideen om å bruke en VW Boble som basis for å lage en morsom og rask bil med åpent og lett glassfiberkarosseri, som igjen passet perfekt til å kjøre med i ørkenen og på stranden i California. Resultatet ble Meyers Manx i 1964, og den såkalte Beach-Buggyen var født.

Interessen for slike biler eksploderte etter at Steve McQueen kjørte en Buggy i filmen “The Thomas Crown Affair” i 1968, og også i Europa skjønte mange at en slik bil hadde salgspotensiale. Ett firma som tente på ideen var det italienske designhuset Bertone, som på den tiden hadde et godt samarbeid med franske Simca.

Man valgte derfor å ikke ta utgangspunkt i en VW Boble som var normalen for Beach Buggy-biler, men i stedet bruke en Simca 1200S. Tross alt hadde Bertone designet bilen, og med hekkmotor var den lille sportsbilen et tilsynelatende godt valg. Med 85 hestekrefter og firetrinns manuell girkasse var Simcaen langt mer sportslig enn en VW Boble, så den sportslige «fun factor» var godt ivaretatt.

Det som da trengtes var et stilig karosseri, som virkelig kunne vekke oppsikt, og samtidig skille seg fra resten av Beach Buggy-feltet. Derfor fikk Bertones stjernedesigner Marcello Gandini oppdraget med  å tegne Buggyen, og han fullførte oppgaven til punkt og prikke. Han tok noen ideer fra sin egen Autobianchi A112 fra 1969, som de store hovedlysene på hver side av den massive veltebøylen bak de to i cockpiten, men ellers var det et ganske så spartansk design tilpasset biltypen. 

Det ferdige resultatet ble vist som Bertone Shake på Paris-utstillingen i 1970, og publikum likte det de så. En sportslig og tiltrekkende Beach Buggy med ett råtøft glassfiber-karosseri i skrikende oransje, med en 85-hesters 1,2-liters rekkefirer, som lå eksponert åpen på samme vis som Bruce Meyers biler. Bilen var kort (3,52 meter), og relativt bred (1,63 meter), samtidig som den var veldig lav (1,18 meter). Kombinert med store tøffe off-road dekk fikk bilen et særdeles heftig uttrykk. Rammen og fjæringskomponenter var forsterket, og frontruten kunne felles ned. På siden av veltebøylen var to store massive lys (perfekt for kjøring i ørkenen på kveldstid), og montert midt på toppen av den var to store kompressorhorn. Innvendig var det hele holdt enkelt og sportslig, og man fant plass til et reservehjul bak de to okkupantene.

Chryslers Penta-stjerne var godt synlig på bilen, men så rant prosjektet av ulike (og uklare) årsaker ut i sanden. Bertone lagde to biler. Først den oransje som ble vist i Paris, fulgt av en hvit som fikk de store lyktene flyttet foran, og som på et tidspunkt også ble vist med mye mindre hjul. Begge bilene var hyppige gjengangere i bilblader under første halvdel av syttitallet, og begge eksisterer fortsatt (selv om mange nettsteder hevder at den hvite ble ofret i en krasjtest). Den oransje ble solgt som en del av det store Bertone-salget i 2015 (estimert pris var 12.000 Euro), og ble vist under Chantilly Arts & Elegance Concours-utstillingen i 2019. I tillegg bygde også Matra to biler, i et forsøk på å få prosjektet nærmere en produksjonsstart.

Men ville en produksjonsutgave lønne seg? Var det i grunnen noe særlig marked for en slik bil i Europa? Hva med Midt-Østen, burde ikke en slik bil kunne slå an der? Og hva med USA, det klart største markedet for slike biler? Der gikk ryktene om stadig strengere sikkerhetskrav, noe en bil som Shake garantert ikke ville klare å tilfredsstille. En Simca 1200S var i tillegg en relativt dyr donorbil for å lage en Beach Buggy, og regnestykket gikk ikke opp, og var som nevnt også særdeles usikkert.

Det hjalp lite at Bertone Shake var både penere, tøffere, raskere og bedre på alle mulige måter enn alle de ulike Beach Buggy-variantene som ble basert på VW Boble. Den beste bilen kom aldri til markedet. Med et unntak. For lekebilprodusenten Corgi tilbød Bertone Shake i sitt sortiment, og den solgte godt utover syttitallet.

Men hva med de to bilene Matra bygde? Matra var heite saker på tidlig syttitall, og vant blant annet 24-timers løpet på Le Mans tre år på rad fra 1972 til 1974. Men deres versjon av Bertone Shake, har blitt forvist til historiens glemmebok. Jeg har aldri sett den live, og ble derfor mer enn overrasket da jeg på årets Villa d’Este snublet over den. Bilen var ikke en del av den fasjonable utstillingen, men foran hotellet sto det allikevel en. Kjørt dit av hvem? Hvorfor? Jeg aner ikke, men synet gledet meg noe enormt. For en utrolig kul bil!

Matra gjorde visse forandringer på bilen i forhold til Bertone, hvor det mest opplagte og logiske var at Matra-logoen erstattet Chrysler-logoen. Ellers handlet det i det store og hele om å gjøre små endringer på chassiset og designet mer praktisk med tanke på serieproduksjon. I likhet med Bertones hvite bil ble lyktene flyttet foran, noe som ikke er like attraktivt som den første oransje bilen som hadde lyktene på sidene av veltebøylen. Noen sier at den ene av Matras to biler ble ødelagt for krasjtesting, og hvis det stemmer er dette i så fall det eneste gjenlevende eksemplaret av Matra sin Bertone Shake. Et herlig syn, og en påminnelse om at dette kunne ha blitt tidenes grommeste Beach Buggy i produksjon!