Den feteste Opel noensinne!

Du kunne nylig lese vår kåring av Topp 10 fra Opel her på Refuel. Men siden listen forholdt seg til produksjonsbiler, gikk man glipp av en del godbiter. Som den aller feteste Opel noensinne laget: Opel CD.

På sekstitallet var Opel Tysklands kanskje mest spennende bilmerke, og suksessen man oppnådde skyldtes mye at man hadde en egen designavdeling. Den hadde vært i drift siden 1964, i ekte Detroit-stil hvor mange av GMs beste designere tok turen over fra USA for å inspirere og lære bort sine kunnskaper. Bygningen kalt N10 var modellert etter GMs designsenter i Warren, Michigan, og fra 1967-1971 ledet tidligere sjefsdesigner for Cadillac, Charles «Chuck» Jordan designavdelingen. Han hadde mange dyktige folk på sitt lag, som Erhard Schnell og George Gallion. Førstnevnte var hovedmannen bak Opel GT sine linjer, og sistnevnte hovedmannen bak Opel CD sine linjer.

I forbindelse med Frankfurt-utstillingen høsten 1969 summet ryktene gjennom alle bilfabrikker i Tyskland: Mercedes-Benz kom til å vise verden en fantastisk sportsbil med linjer som kunne måle seg med hva som helst fra Italia. Denne nyheten falt i dårlig fisk hos Opel og «Chuck» Jordan, og på et møte i 1969, bare 6 måneder før utstillingen ga han designavdelingen beskjed om å lage en sportsbil som ville skape så mye oppstyr at den ville ta glansen av Mercedes-Benz sin sportsbil.

Bilen skulle hete CD (en forkortelse for Coupe Diplomat), men med så kort tidsfrist var det ikke meningen at bilen skulle være kjørbar. I hvert fall ikke i første omgang. CD ble bygget på en kortet Diplomat-plattform (25 cm kortere akselavstand), og som drivkilde skulle den få Chevrolet 5,4-liters V8-motoren  fra den siste «B»-versjonen av Opel Diplomat.

Men til utstillingen handlet det bare om å lage et dramatisk design. Og det ble det til gagns. Kileform var det nye store, og CD hadde selvsagt både det, samt en ultrafrekk canopy-løsning, som åpnet dører og tak i et stykke. Når man så steg inn, fant man et interiør med tydelig flyinspirert dashbord, en bred midtkonsoll med blant annet innebygd telefon, og nydelige skinnseter som så ekstremt innbydende ut. Automatkassen skulle betjenes av knapper, og både pedaler, ratt og dashbord flyttet seg i forhold til setet hvis man ville justere. Mest intrikat var imidlertid alle de små stagene til canopy-løsningen som var hengslet i forkant, og under utstillingen ble Mercedes-Benz sin berømte ingeniør Rudolf Uhlenhaut observert mens han ivrig studerte det intrikate byggverket. Bilen var lakkert sølv, og publikum var i ekstase. C111 som var sportsbilen fra Mercedes-Benz hadde møtt sin utfordrer: Opel CD. Ved siden av den ferdige bilen stod også en halvferdig bil som viste hvordan den tynne rørrammen var laget, og hvordan de ulike interne systemene virket.

Etter en tid ble bilen lakkert Candy eplerød for å dra mer oppmerksomhet, men etter noen år rundt omkring på bilutstillinger verden over, ble begge bilene satt på lager sånn cirka 1972. Da hadde Bob Lutz i mellomtiden fått karosseribyggerne fra Frua i Italia til å lage et par kjørbare prototyper, med tanke på serieproduksjon. Lutz var en av pådriverne i så måte, men prosjektet hadde ingen som helst sjanse til å få grønt lys. En produksjonsmodell ville jo vært en direkte konkurrent til Chevrolet Corvette, og det ville aldri GM ha tillatt. Dermed døde ideen ut hos Opel, men racerfører Erich Bitter som var Opel-mann på sin hals, så potensialet, og han klarte å skape produksjonsbilen Bitter CD som en slags videreutvikling av det originale konseptet. Men selv om Bitter CD ble en pen bil, var det ikke mye igjen av de opprinnelige superheftige linjene, og en 2+2 løsning tok bort det meste av det aggressive uttrykket.

Hos Opel tok man heldigvis vare på de to opprinnelige bilene, og de har blitt pusset opp igjen. Selv fikk jeg oppleve bilen på nært hold hos Opels designsenter for noen år siden hvor man lot journalister prøve en del klassiske modeller. Til stede var begge de to legendariske Opel-designerne Schnell og Gallion, som stolt kunne fortelle om den kreative kunstneriske ånden som gjennomsyret konsernet i de dager. Når det gjelder Opel CD blir man fremdeles forbløffet over designet, selv om en del praktiske utfordringer umiddelbart melder seg: Med så store glassarealer, hvordan kjøle ned cockpiten på et fornuftig vis? Sideprofilen er råtøff, mye fordi A-stolpen rett og slett mangler. Hvordan ville det blitt rent kollisjonsmessig? Bak siderutene har bilen store luftinntak. Noen har spekulert at dette var for å signalisere at bilen hadde midtmotor, men dette medfører ikke riktighet. Noe som enkelt bevises med at bil nummer to som stod utstilt på messen i Frankfurt i 1969 ikke hadde panser og dermed en godt synlig V8 på plass foran, var luftinntakene bare en kul designdetalj.

Ingen av disse spørsmålene spiller imidlertid noen rolle. Det som betyr noe er at Opel var konger i 1969, og at de var i stand til å lage en drømmebil som kunne matche hva som helst. Det har aldri Opel gjort verken før eller siden.