Endelig i oktober 1971, ble Monica vist fram på Paris-utstillingen i 1971 som Monica 350 med Martin V8-motoren under panseret. Men Tastevin var ikke overbevist hva angikk motoren, som alarmerende ofte fikk problemer under testing. Han kontaktet derfor ingeniører fra Matra som fikk teste bilen grundig, og deres konklusjon var klar: Sett bilen i produksjon, men få en annen motor. En luksusbil burde selvsagt ha en V8, og etter å ha vurdert Aston Martins motor, gikk turen til USA for besøk hos GM, Ford og Chrysler. Som vanlig med slike prosjekt var det Chrysler som var mest positiv, og i 1973 ble det inngått en avtale om å bruke Chryslers 340 V8 (5,6-liter) i bilen. Den kostet bare 1890 pund per motor (og inkluderte girkasse på kjøpet), mens Aston Martins motor kostet 7500 pund, så svaret ga seg selv.
Men det viste seg at 340-motoren ikke var like solid som de store big block motorene fra Chrysler. Under langvarig kjøring på motorveien med høye hastigheter, tok 340-motorene kvelden. 6000 omdreininger var ikke et turtall som 340-motoren trivdes med. Løsningen ble å kontakte firmaet Racer Brown som modifiserte motorene med hvassere kam med hydrauliske løftere, smidde stempler, bedre pakninger, 4-ports Holley 750 forgasser, forbedret oljepumpe, Edelbrock innsugsmanifold, mer solide ventiler osv. Med 10,5:1 i kompresjon ga den sedate 340-motoren nå 285 hk, og i mars 1973 kunne endelig Tastevin stolt vise fram sin Monica 560 på Geneve-utstillingen. Frankrike hadde igjen en luksusmaskin fra øverste hylle!
Bilen ble hyllet for sine gode kjøreegenskaper og flotte linjer av pressen, og hele bilen oset eksklusiv luksus. En litt sær detalj var den elektriske låsingen av dørene, som bestod av solenoider som ble operert med trykknapper. «Det var ikke noe jeg ønsket, men madame Tastevin insisterte på akkurat det. De var bare trøbbel», fortalte Lawrence mange år senere da han pratet om prosjektet.