Framhjulstrekk, motor bak og styring gjort fra ett hjul. Er dette 30-tallets underligste konstruksjon?

Denne underlige konstruksjonen er en Dymaxion, et produkt av Richard Buckminster Fuller. Fuller var en amerikansk arkitekt, forfatter, designer, oppfinner, filosof og futurist. Han brukte mesteparten av sitt liv på å fundere på hvordan vi kunne leve mer effektivt, hvordan fremtiden kunne se ut og designet deretter produkter han mente passet hans visjon. Vi skal ikke gå inn på alt han rotet med, men det strakk seg fra husdesign, søvnmønster og da også til kjøretøy.

Historien med Dymaxion-bilen starter tidlig på 30-tallet, mens den store økonomiske depresjonen herjet. Dymaxion er et ord laget av Fuller selv og er et teleskopord av ordene DYnamic, MAXimum og tensION. Dette skulle oppsummere formålet med kjøretøyet, å utvikle mer med mindre. Bilen har et veldig aerodynamisk design, laget i samarbeid med Starling Burgess og Isamu Noguchi. Tanken var å ha det Fuller selv kalte Omni Medium Transport, som skulle være et kjøretøy som skulle kunne reise over alt. Det er også her ideen med at et slikt konsept skulle kunne fly dukket opp. Det påvirket også designet, da aerodynamikken ble ekstremt viktig. Ikke bare fordi det kuttet forbruket drastisk, men at det skulle kunne fungere som en modell på hvordan en flyvende bil kunne se ut.

I bakvendtland
Om ikke designet er underlig nok i seg selv, så er det mer ved denne bilen som er ganske annerledes når det kommer til det tekniske. Motoren Fuller valgte var Fords Flathead V8. Denne ble plassert bak i bilen. Deretter valgte Fuller at denne effekten skulle gå til framhjulene. Dette gjorde igjen at styringen da måtte gjøres på bakhjulet. Dette gjorde bilen ekstremt ustabil i høyere hastigheter. Hele bilen er dermed ganske bakvendt om en sammenligner det med konvensjonelle design, noe som igjen gjør den interessant rent historisk.

Det ble bygget totalt tre prototyper av totalt 27 ansatte. Da Fuller lette etter arbeidere til sin fabrikk var det over 1000 personer som søkte på disse 27 stillingene, det viser bare hvor mange som ønsket å være med på utviklingen av det som skulle bli fremtiden. Den første prototypen var 6,1 meter lang og hadde en Flathead som produserte 85 hestekrefter. Denne effekten var sendt til en invertert bakaksling tatt fra en 1932 Ford. Ramma var laget av stål, karosseriet av treverk som igjen var dekt av aluminiumsplater. Det var brukt bladfjærer og Goodyear-dekk. Det skulle være en toppfart på hele 206 kilometer i timen, noe du strengt tatt måtte være gal for å prøve på. Forbruket var på 7,8 liter på mila, noe som må sies å være bra om en tenker på når bilen er bygd, motoren som står i den og vekta på hele konstruksjonen. En av fordelene med å ha kun ett bakhjul viste seg å bli svingradiusen til doningen. Den hadde en 90-graders svingradius som gjorde parkering og trange gater en enkel sak.
En annen litt overraskende ting en kan trekke fram om prototype en er at den slo banerekorden på Bronx Race Track da de prøvekjørte den der. Den brukte halvparten så lang tid som andre biler, helt enkelt fordi den ikke driftet rundt på grusen, men hadde god fremdrift på hjulene og svingte bak.

Prototype to og tre var forbedringer av det opprinnelige designet. Karosseriet ble gjort lettere, et bakspeil lagd som et periskop ble montert, større sidevinduer, og en takmontert stabilisator er endringer som kom på disse to, i tillegg til kosmetiske forandringer.

En ulykkelig slutt
Det er i dag kun en av de tre prototypene som overlevde. Den står utstilt på National Autombile Museum i Reno, Nevada. Det er prototype nummer to som er utstilt der. Designet de hadde laget var utsatt for wobbling på styrehjulet bak i høyere hastigheter, samt at den ble lett tatt av sterk vind. Alt dette var ting Fuller tidlig ble klar over og bestemte seg da for å gjøre bilen til et prosjekt, helt enkelt fordi det krevde omfattende designendringer for å få den trygg nok for kommersielt salg.

Prototype nummer en, rekordknuseren fra Bronx Race Track, skulle bli utstilt på Chicago Century of Progress Wolrd’s Fair i 1933, men krasjet omtrent ved inngangsdøra til showet og rullet over på taket. Dette drepte dessverre føreren, Francis T Turner. Turner var en ansatt hos Gulf. Det er omdiskutert hva årsaken til dødsfallet, men det antas å være at taket, som var dekket av et canvas-trekk, kollapset og dermed drepte sjåføren. Fuller skulle selv senere være med i en kollisjon i en av sine prototyper, denne gangen nummer to, den som står utstilt på museet i Reno. Da hadde han med sin datter, Allegra Fuller Snyder, i bilen.

Prototype nummer tre byttet eier mange ganger, men forsvant til slutt. Det er usikkert hva som skjedde med den, men det ryktes at den ble hugget på 50-tallet. Den ble på et tidspunkt eid av Leopold Stokowski, en britisk dirigent, som visstnok skal ha kjørt bilen omtrent 480.000 kilometer.

Selv om flere store aktører viste interesse for Fullers prosjekt, ble det aldri noe mer med Dymaxionen. Det har i ettertid blitt bygget to replicaer som Hemmings Motor News selv mener er gode nok. Det er vanskelig å si om de er nøyaktig like, da det finnes få bilder av spesielt interiøret på disse prototypene.