Ice ice baby - 1960 Cadillac Coupe de Ville

PS: Denne artikkelen ble først publisert i AMCAR Magazine #8 – 2021.

Ivar Nubdals 1960 Cadillac Coupe de Ville ble ferdigstilt på 90-tallet, og kommer i en utrolig passende isblå farge. Sammenligningen med Vanilla Ice sin monsterhit fra 1990, «Ice ice baby», stopper vel også der, for selv om sangen fortsatt er en kultlåt så er Ivars Caddy langt i fra å gå ut på dato enda. Det takket være en utrolig godt gjennomført restaurering over en tiårsperiode.

Fra Chevy til Caddy
Ivar selv kom flyttende til Verdal fra det som i dag heter Nærøysund da han var 15 år gammel. I Verdal ble han en del av en kompisgjeng som hadde amerikansk bil som hobby, og da var ikke veien inn i hobbyen særlig lang for han selv heller.
- Som 17-åring hadde jeg allerede hatt to amerikanske biler som jeg skulle ha til jeg ble 18. De ble begge solgt videre som delebiler igjen før jeg ble 18, og den faktiske 18-årsbilen min ble en Chevelle. Siden den gang har det vært mye forskjellig, og det er store amerikanere som har fascinert meg mest. I mine yngre dager var det 1959 Impala jeg skulle ha, men etter å ha prøvekjørt diverse Cadillacer så må jeg innrømme at det ble en helt annen kjøreopplevelse. Derfor var det først og fremst det jeg var på utkikk etter da jeg var på leting etter ny entusiastbil for seks år siden, forklarer Ivar.

Svensk restaurering
Bilen kom først til Sverige i 1984 som et ganske bra og rustfritt oppussingsobjekt. Den ble da importert av TA Motor i Luleå, og de neste ti årene gikk med på å restaurere bilen til den skyhøye standarden du ser den dag i dag. I 1994 sto bilen klar, og det samme gjorde en kjøper med en stor bunke med grunker. Han som bygget bilen solgte med en gang, da han trengte nye midler til sitt nye 1960 Biarritz Convertible-prosjekt. Da det nye prosjektet sto ferdig byttet man de to bilene seg imellom igjen. Ivars Coupe de Ville gikk litt frem og tilbake mellom eiere, men samtlige har behandlet bilen meget godt. Bilen har byttet hender til sammen sju ganger, men her er det viktig å påpeke at TA Motor har stått som eier på den hele tre ganger, noe som gjør Ivar til effektivt den fjerde eieren på bilen.
- Den ble annonsert på Facebook med det som kanskje så ut som en litt for høy pris ut fra bildene. Da sto bilen i Sverige. Bräcke for å være mer konkret, som ligger en times tid utenfor Östersund, altså omtrent 30 mil fra der jeg bor. Jeg hadde allerede vært på leting i 2-3 år etter den rette bilen, og hadde latt mangt et spennende prosjekt gå. Jeg skulle ha noe som var ferdig og klart til å kjøre med, men den riktige hadde ikke dukket opp. Til tross for en litt stiv pris så dro jeg over grensa for å se på den. Jeg hadde planer om å prute en del da jeg kom dit, men da garasjeporten gikk opp og jeg så hvor utrolig fin den var så ble ikke det noe tema lenger. Jeg smeltet totalt og tenkte bare at denne skulle bli med hjem, uansett hva. Kombinasjonen mellom det fantastiske utseendet og kjøreegenskapene. Den utrolige jobben som var lagt ned, og hvor fint den var bevart. De smukke finnene med rakettmotor-lys under, det veldig likbare karosseriet, den helt perfekte fargen. Dette er jo en favoritt blant arkitekter, da spesielt på grunn av den svært kurvede bakruten så har det blitt sagt at det ser ut som bilen kan kjøre begge veier. Nei det var ingenting å tenke på. Denne skulle bli med hjem, smiler Nubdal.

Eldorado av garasjeplass
Den isblå Caddyen var stort sett bygget opp som en originalbil av TA Motors, mens prikken over den smakfulle i-en, luftfjæringen, kom på av siste eier før Ivar. Ellers er det noe som viker fra originalbilen, men det var heller ikke en originalbil Ivar ville ha, så det var intet problem. Karosseriet er stort sett originalt sett bort fra kromdetaljene under bagasjelokket bak som er fra en Seville. Understellet er så å si urørt om man ser bort fra luftfjæringen som går totalt 27 centimeter.
- Veldig snedig når bilen skal vinterlagres! Da heiser jeg bare luftfjæringen så høyt jeg kan, setter bukker under, og senker hele bilen ned på dem. Vipps så står den bare og hviler. Genialt! Smiler Nubdal.
 Motoren er en original nyoverhalt 390 cid, men fra en 1959-modell, der forskjellen er at oljefilteret er oppå motoren, hvor det er en kopp under på 1960-modellen. Den har fått seg en Edelbrock-forgasser og elektronisk tenning som fungerer helt suverent. Her har man virkelig vært nøye på detaljene, da det til og med er ordnet en avtagbar insektnetting foran radiatoren slik at fluer og annet gørr ikke skal komme inn der, noe som visstnok skal fungere meget bra. Girkassen er også fra en 1959-modell, og er den vanlige 4-trinns Hydra-Matic automatkassen som kom i disse. Bremsene er store, flotte trommelbremser, og bilen står på et sett med herlige rustfrie eikefelger på 225/70-15 store, deilige hvitsidedekk hele veien rundt, som virkelig gir bilen det lille ekstra.
- Du vet det er forseggjort når til og med reservehjulet har fått det samme, ganske dyre hjuloppsettet som resten av bilen, ler Ivar, og legger ikke skjul på hvor bra restaureringen har vært.
- I mitt eie har jeg bare polert den opp tre ganger, og ellers har det ikke vært noe annet å gjøre med den. Fargen er en gammel Datsun-farge av noe slag, og ser fortsatt ut som ny. Den største utfordringen bilen har gitt meg er egentlig plassen i garasjen. Der jeg bodde før hadde jeg 7 cm å gå på i bredden og 4 cm i lengden, og jeg måtte sage i stykker trappen opp til andreetasje for å få bilen helt inn. Nå har jeg derimot flyttet, og har et eldorado av plass i garasjen. Nå har jeg hele 7 cm i lengden og 10 cm i bredden, ler Ivar, og påpeker at man merker tidlig om man har kjørt inn skrått. Her er det bare å holde tunga rett i munnen!

Trollbinder selv originalgutta
Innvendig er bilen også totalrestaurert, men holdt i ganske så original stand, med fantastisk lekkert trukket sofa i sort og hvitt både foran og bak, og paneler med hvite detaljer som tar igjen hvitsidene på utsiden av bilen. Ellers er både ratt, dash og alt av paneler i restaurert originalstand.
- Jeg har ikke den automatiske blenderen montert, men jeg har den liggende. Jeg synes kanskje det er en raritet som passer bedre om bilen skulle vært helt original. Ellers kan jeg stolt fortelle at alt fungerer. Antenna går opp. De elektriske setene justeres akkurat som jeg ber de om. Er det noe man kan utsette den på er det at bensinmåleren ikke er hundre prosent presis på grunn av hvor sensoren er montert, som påvirkes av hvor høyt luftfjæringen er. Det fikk jeg erfare på den vanskelige måten en gang da den stoppet for meg. Jeg mistenkte at det var nåla som hadde lurt meg, men var litt usikker. Heldigvis er jeg AMCAR-medlem og kunne bruke veihjelpen vi har i medlemskapet. Bilen ble satt på flakbil og jeg ble kjørt til nærmeste bensinstasjon, der jeg fylte bensin mens bilen enda sto på flakbilen. Litt flaut, men også sikkert et veldig gøyalt syn, ler Nubdal, og når vi først er inne på bensin så skyter han inn:
Det er jo mange som spør hvor mange liter den bruker på mila, og til det svarer jeg alltid «0,4, og resten er hobby!».
Med en så strøken bil så er det heller ikke mangel på oppmerksomhet, naturligvis. Dette er tross alt en av de mest ikoniske amerikanske bilene man finner, og når man i tillegg får den helt i bakken, en dønn strøken farge på et like rett og lekkert karosseri, store finner, bubble top, det tidløse designet og den overdrevne, men helt perfekte bruken av krom, så er det ikke rart at folk sperrer opp øynene når Ivar kommer skliende.
- Vi har jo en lokal Cadillac-entusiast som liker det originalt, men til og med han har måttet krype til korset og innrømme at «den er jo fin da. Den er det.», skratter Nubdal.
Du vet liksom at modifiseringen er smakfull når til og med originalgutta setter pris på det!

VIP-passasjer
I tillegg til et vakkert ytre og et holdbart indre, så må det også skrytes litt av kjøreegenskapene.
- Det er jo en av grunnene til at jeg har blitt så glad i denne bilen. Den er utrolig god å kjøre. Jeg brydde meg ikke om slikt før jeg kjøpte denne, men nå er det noe helt annet. Den flyter bare avgårde på luftfjæringen, og den styrer egentlig seg selv. Den kan løpe litt, men den retter opp seg selv, så det er bare å være kjent med og stole på bilen, forklarer Ivar.
Nettopp det at bilen er like behagelig som en vannseng er også greit når man skal ha storfine passasjerer med seg. I 2016 ble nemlig Ivar spurt om å være privatsjåfør for den ganske så kjente kunstneren Hariton Pushwagner, da han var på besøk i nabokommunen Levanger i forbindelse med åpningen av et nytt galleri. Pushwagner ankom litt utenfor sentrumskjernen i helikopter, og der sto Ivar med sjåførlue, hvite hansker, og sin strøkne isblå Cadillac.
- Det var klubben i Levanger som hadde ordnet initiativet, så det ble en liten kolonne gjennom sentrum. Han satte seg i forsetet sammen med meg, og jeg spurte han om helikopterturen var fin. Da svarte han at «jo, men ikke like fin som denne turen», så det var jo litt gøy. NRK var på plass og ble med i bilen og filmet hele turen også. Han var en artig skrue, Pushwagner. Han snakket blant annet om å ha sett dragracing på Daytona, og det hørtes ut som han var veldig fascinert av sykkelhjulene i front og fallskjermen. Ikke så mye av det imellom. Turen gikk gjennom Levanger sentrum opp mot galleriet, og det var rene folkefesten langs veien. Kjempegøy! Som et minne så fant jeg frem en tusj så han fikk signert innsiden av hanskerommet, smiler Ivar.
«Hariton Pushwagner loves Amcars & Daytona» kan man nå lese på innsiden av hanskeromdekslet.
Ivar påpeker at det har også blitt mang en fin tur med barnebarna som elsker å sitte på, samt mangt et treff, både i mindre og større skala, og både lokalt og med litt avstand. Krok har han også på bilen, så å dra campingvogn er null problem. Til tross for å ha vært en enormt fornøyd eier de siste årene så er han nå litt usikker på hva han skal gjøre.
- Jeg kjøpte ferdig bil den gangen fordi det er først og fremst kjøregleden som er her for meg, og jeg bruker bilen hele tiden til og fra jobb. Men tanken på å bytte den ut til fordel for noe mer moderne entusiastbil har begynt å snike seg inn. Så langt da jeg har blitt spurt om pris på bilen så har jeg heldigvis satt en skyhøy pris for å skremme bort potensielle kjøpere, så det sier seg selv at det sitter langt inne. Følelsen av å vri rundt nøkkelen, cruise seg en runde og bare sleppe ned bilen når man parkerer er vanskelig å gi slipp på, avslutter Ivar.