Jaguar E-Type direkte relatert til tidenes kanskje mest berømte rockelåt kan bli din

Å restaurere en bil kan ha sin pris. Ikke bare i ren valuta, men også rent historisk. For hva skal man gjøre når man eier en bil som har hatt en berømt eier, men som begynner å bli ganske sliten med årene? La den forfalle og ruste, men samtidig vite at bak det slitte trerattet satt en berømt rockestjerne? Eller restaurere den til topptilstand slik at man kan nyte bilen og gi den evig liv, men samtidig viske bort alle spor etter bilens første berømte eier?

Dette dilemmaet har denne bilens eier antagelig vært gjennom. Bilens første eier var nemlig medlem av ett av tidenes mest legendariske rockeband, og bilen kan direkte knyttes til innspillingen av tidenes kanskje mest berømte rockelåt. Men da dagens eier kjøpte bilen i 2012 var den sliten, og en tre års restaurering har gjort bilen strøken og en verdig prisvinner på bilshow. Men til hvilken pris?

Jaguar E-Type var selve bilen å ha for stjerner innen musikk og film på 60-tallet, og blant eierne fant vi navn som George Harrison, Frank Sinatra, Elton John, Peter Sellers, Britt Ekland og Tony Curtis. Bilmodellen fikk også et andre liv blant hardrockere som Blackie Lawless fra W.A.S.P. og den svenske supergitaristen Yngwie J. Malmsteen på åttitallet. De var så begeistret for bilen, at de kjøpte flere eksemplarer (for Malmsteens del tok imidlertid E-Type begeistringen slutt etter et voldsomt bilkrasj i ruspåvirket tilstand. Etter å ha overlevd krasjet gikk svensken over til å kjøpe Ferrarier i stedet). Men går vi helt tilbake til starten av hardrock sånn cirka 1970-1972 (den eksakte datoen for starten av hardrock regnes gjerne som 13.februar 1970 – datoen for lanseringen av Black Sabbath sitt grensesprengende debutalbum) var det to band som konkurrerte om tronen av hardrock: Black Sabbath og Deep Purple (noen vil kanskje hevde at Led Zeppelin hører med her, men foreslår du ideen om at Led Zeppelin var hardrock til Robert Plant, blir du kjeppjaget).

Riffmester Tony Iommi leverte blytunge riff på rekke og rad til Black Sabbath, og kjørte Jaguar E-Type (han ble senere en svoren Lamborghini-entusiast), men det mest berømte riffet kom Deep Purples gitarist Ritchie Blackmore opp med: «Smoke on the water». Et legendarisk gitarriff som alle kjenner, og historien rundt innspillingen av albumet «Machine Head» (utgitt 25.mars 1972) hvor man finner låten er også legendarisk. Man skulle spille inn skiven i desember 1971 i casinoet i Montreux, men under en Frank Zappa konsert like før brant kasinoet ned til grunnen. Dermed måtte man lete etter et nytt sted å spille inn, og etter en ukes leting klarte man å leie Grand Hotel i Montreux (som var stengt for vinteren) og gjorde det om til et egnet livelokale for innspillingen. Casinobrann-hendelsen og røyken som lå over innsjøen, inspirerte så teksten til «Smoke on the water».

- We were sitting in this bar restaurant about a quarter of a mile from the casino, and it was blazing. The wind was coming down off the mountains and taking the smoke and flames across the lake, uttalte bandets vokalist Ian Gillan senere om hendelsen.

En sentral del av lydbildet til Deep Purple som gjør at gruppen skiller seg fra alt annet på denne tiden, er bruken av hammondorgel, som ble traktert av Jon Lord. Han kjøpte bilen du ser på bildene ny i august 1969,  og kjørte den ned til Montreux for innspillingen av «Highway Star». Når bilen nå selges på online-auksjon av Evoke Classics i Storbritannia (i skrivende stund er det 17 dager igjen av auksjonen som ender 30.mars, og du må legge inn høyere bud enn 35.000 pund), så er det altså et særdeles seriøst stykke rockehistorie du kan sikre deg. 

Lord hadde bilen i 28 år, og man kan jo bare tenke seg de ulike berømte musikerne som garantert har sittet i passasjersetet, eller bak rattet for en liten prøvetur. I 2012 kjøpte dagens eier bilen, og etter å ha kjørt med den i et halvt år, bestemte han seg for en omfattende restaurering. Det betyr at interiøret i dag er helt strøkent, og at alt av seter, tepper, brytere etc ser som nytt ut, som også betyr at bilen har vunnet en mengde priser. Men restaurering har jo også sin pris, og da tenker jeg ikke på penger. For når bilen er så strøken som den er, så er på mange måter alle spor etter Jon Lord borte også, noe som for min del ødelegger det historiske inntrykket, men det er kun min personlige mening.

Dette inntrykket blir ytterlige tydelig når man kikker på bilen utvendig, for når man ser sort/hvitt bildet av Jon Lord og bilen, så ser man tydelig at den ikke var sort da han eide den. Tvert imot var den kremfarget, og den nye lakkjobben i Jet Black har således fjernet ytterligere spor fra rockehistorien. Alt av krom er rekrommet, og hele karosseriet ble plukket ned i atomer for restaureringen.  Motoren er overhalt med ny motorblokk, og alt av fjæring/hjuloppheng er overhalt/skiftet. Totalt tok det tre år å bringe bilen til den tilstand den er i nå, en tilstand som har sørget for at bilen har vunnet en mengde priser som den strøkne bilen den tross alt er.

Men en slik restaurering setter altså mange spørsmålstegn. På en måte har jo bilen fått et nytt liv takket være en superstrøken restaurering, og det gjør jo også at bilen kan nytes av sin nye eier på en helt annen måte enn hvis den var en sliten E-Type. På den andre siden er jo bilens første eier en vesentlig del av denne bilens historie, og ved å restaurere bilen til nybilstand visker man jo bort alle spor etter Deep Purple. Her snakker vi tross alt om en bil som er direkte relatert til innspillingen av tidenes kanskje mest berømte rockelåt. Spør du meg, ville jeg heller hatt bilen med original sliten lakk og sprukne skinnseter, men det er bare meg. Hva syns andre? Strøken restaurering eller beholde rockehistorien?