Jaguar XJ Series I – III

E-Type er kanskje mest kjent, men på mange måter er XJ, som så dagens lys for 50 år siden (1968), en langt mer viktig modell for selskapet enn E-Type. For med XJ traff man innertier i et svært lukrativt marked, og bilen solgte så godt, at man valgte å ikke fokusere lenger på sportslige modeller som E-Type.

En velholdt XJ Series I er en drøm å kjøre, og jeg våger å påstå at den er godt foran sine konkurrenter fra Tyskland og USA når det gjelder å kunne tilby sjåføren en virkelig fantastisk kjøreopplevelse. Den klarer kunststykket å være sportslig å kjøre, samtidig som den er særdeles komfortabel, og det klarer verken en Mercedes eller en Cadillac fra samme tidsperiode.

I tillegg får du et herlig interiør som byr på en magisk tre og skinnkvalitet, som de andre ikke er i nærheten av. Attpåtil ser Jaguaren absolutt makeløs ut, og prisene er også hyggelige. Du kan finne en grei bil til 50.000 kroner, en fin en til 100.000 kroner, og et totalrestaurert prakteksemplar til 200.000 kroner. Med tanke på det fantastiske designet, det herlige interiøret og den superbe kjøreopplevelsen, så må man jo lure på hvorfor prisene ikke er langt høyere. Noe som det naturligvis er en grunn til…

Du veit hva dom sier om engelske biler: Er det itte olje under dem, er det itte olje i dem

For streikekåte engelskmenn som drakk øl i arbeidstiden, mens de diskuterte om Sunderland kom til å slå Coventry i neste seriekamp, la ikke sjela si i produktet de skapte. Det er derfor mye som kan og vil gå galt, godt illustrert av de mengder med olje og væsker som disse bilene lekker. I filmen «Cars 2» bemerker tauebilen Bill: «Du veit hva dom sier om engelske biler: Er det itte olje under dem, er det itte olje i dem». Det er da også sannheten. Jeg eide selv en 1971 Jaguar XJ6 Series I i noen år, og det ble en del flekker i ulike farger på garasjegulvet under, for å si det sånn.

Alt som kan lekke, lekker, godt illustrert av informasjonsfolderen jeg fikk fra Norsk Jaguar Klubb når de skulle ha årstreff. Der skulle bilene stå parkert innendørs i en hotellgarasje, og det ble derfor bemerket følgende i folderen: «Hvis katten din lekker, husk å ta med pledd eller lignende å legge under den». Det ville det ikke stått i informasjonsfolderen for et Cadillac-treff, for å si det sånn.

XJ fikk et langt produksjonsliv, delt inn i Series 1 (1968-73), Series 2 (1973-79) og Series 3 (1979-1992) På sistnevnte gikk XJ6 ut i 1986, mens tolver-modellen XJ12 varte helt til 1992. Rundt to tredjedeler av de klassiske XJ-modellene kom med rekkesekseren, den siste tredjedelen med tolveren (tolveren kom kun på Series 2 og 3, og er kjent for å være mer trøblete og mer kostbar å vedlikeholde enn sekseren). For begge motorer er det kritisk at frostvæsken holder riktig kvalitet, for å unngå innvendig korrosjon. Hvis frostvæsken blir for dårlig, pakkes radiatoren, og påfølgende mangel på kjøling. Oljen bør skiftes ofte, og en velfungerende motor bruker en god del olje. Men sjekk at eksosen ikke er blårøyk-aktig, og sjekk peilepinnen. Hvis oljen er svart og tjukk, bør du styre unna. Det samme gjelder hvis du ser mye olje på undersiden av motoren. SU-forgasserne kan være kranglete (særlig automatchoken), og den senere Lucas-innsprøytningen enda mer kranglete.

Automatkassene er gode. De var fram til 1977 laget av Borg Warner, før GM400 kassen overtok. Bakakselen er også kjent for å være solid, men har allikevel en tendens til å lekke olje, og den finner fort veien til bremsene som ligger langt innpå bakakselen, og da må du kanskje overhale både bakaksel og bremser, og det blir fort dyrt. Men ikke så dyrt som hvis tolveren havarerer, hvis det er noen trøst. Håndbrekket har en tendens til å sette seg fast, og har sine egne kalipere og klosser, noe som gjør alt så meget vanskeligere. Fjæringen har mange foringer som må skiftes når den tid kommer, og servostyringen har en tendens til å lekke olje. 

Men alt dette blekner mot rustspøkelset, som trives godt på XJ

Men alt dette blekner mot rustspøkelset, som trives godt på XJ. Fra fabrikken var det null fokus på rustforebygging, og når i tillegg platearbeidet ofte ble utført av ansatte som bare ventet på at arbeidet var ferdig, sånn at de kunne fortsette drikkingen på puben, så skjønner du at du bør inspisere bilen nøye. Det betyr rust i kanaler, hjulbuer, A-stolper, bagasjerom, undersiden av dører, hjuloppheng, jekkefester, forskjermer (særlig rundt lyktene) og bakskjermer. Det meste som kan tenkes å ruste, gjør akkurat det. Innvendig bør du passe på å kjøpe en bil hvor alt av skinn og treverk ser bra ut, for det koster fort mye penger å få i orden.

Til slutt kommer man ikke unna dette med engelsk bil og det elektriske. Series I er best i så måte, for da Series II kom i 1974, hadde kvalitetskontrollen på fabrikken flyttet permanent på puben. Så sjekk at alt elektrisk virker, de elektriske rutene er særlig utsatt. I 1979 kom Series III, og der er ting blitt litt bedre. Skal man komme med et kjøpetips må svaret bli en Series I med 4,2-liters rekkesekser, eventuelt en Series III med innsprøytning. Tolveren koster mer enn det smaker, og Series II har dårligst byggekvalitet (dette gjelder også coupe-modellen XJC). Er du nevenyttig og kan alt fra rustsveising til motoroverhaling, kan selv en dårlig Jaguar XJ være et utmerket kjøp. For den som ikke er så nevenyttig, handler det om å finne et så bra eksemplar som mulig.

Nå vil kanskje noen Jaguar-fantaster synes at jeg fremstår som vel negativ angående bilens byggekvalitet, men det handler om å være forberedt på at det tross alt er mye som kan gå galt. Og bare så det er sagt: Jeg kjørte mye med min XJ (inkludert å stille opp med den som bryllupsbil for naboparet), og jeg kan si med hånden på hjertet at jeg alltid ble glad når jeg kjørte den. Når kjøreopplevelsen er ren magi, og interiøret så deilig at man får lyst til å sitte der og drikke Macallan Single Malt Whisky for seg selv på kveldstid, så er min personlige og høyst subjektive mening at Jaguar XJ er aldeles fabelaktig, selv om katten har aldri så mye inkontinens-problemer.