Kong Shelby og hans utrolige samling

Denne saken ble først publisert i utgave 1 av AMCAR Magazine 2019.

Peter Bakken fra Høvåg utenfor Kristiansand fant tidlig ut at han ville spesialisere seg innenfor ett bilmerke. Det har så langt endt opp i fem biler (den sjette er på vei), og en hel haug med interessante historier.
Peter forteller at han kun har vært boende i Norge siden April 2017. Før det har han holdt til i Sør-Afrika i hele 36 år, hvor han har jobbet som flyver og flyinstruktør. Grunnen til at han flyttet tilbake til dette området var nettopp fordi det var i disse traktene han vokste opp, og han minnes fortsatt de mange båtturene han hadde rundt om i skjærgården.
- Det er klart, i utlandet hadde jeg bedre plass til bilene mine, men jeg definerer hvor mye plass på denne måten: Hvor mye plass du har går ett i ett med hvor mye dritt du eier, smiler Peter med et glimt i øyet.
Til tross for et lengre opphold i Sør-Afrika har Peter vært medlem i AMCAR helt siden slutten av 80-tallet, og har samtlige blad i permer nede på kontoret. Hvert blad har dermed tatt den rundt 1400 mil lange turen sørover, noe som må være det lengste et blad fra oss kan ha reist på fast basis, vel? Kanskje sett bort i fra eventuelle medlemmer fra Statene. Uansett, man blir stolt av mindre!

Fulgte sin far

Peters far ble i sin tid ansatt som lokalsjef i Sør-Afrika for flyselskapet SAS. Dette var ikke første gangen han hadde blitt ansatt i utlandet, og Peter forteller at han har oppholdt seg i flere land som følge av det. Bransjen virket spennende, og han tok selv sertifikatet for fly både på Kjevik i Kristiansand, men også i utlandet. Etter å ha fått sertifikatet så han ingen grunn til å flytte hjem, da det var vanskelig å få seg jobb her, så det ene førte til det andre, og ikke lenge etter satt han med både kone, hus, barn og gullfisk i Sør-Afrika. Men til slutt ble lysten på en retur for stor, og våren 2017 kom han altså tilbake, med et svært flyttelass på slep. Deriblant noen smykker av noen biler. Bilene ble skipet i kontainere, og det tok ikke lang tid før de også var på norske skilter.
- Litt moro er det også at omtrent alle bilene gikk rett igjennom eu-kontrollen uten en eneste anmerkning. Jeg sa til meg selv før jeg dro at det jeg skulle ta med meg skulle ikke være skrot, forteller Peter.
Skrot er vel det siste ordet man assosierer med flyttelasset som kom til Norge.

Enkel beslutning

En av grunnene til at bilene ble med hjem var blant annet den ufattelige lave prisen han ville ha fått for de om han skulle tatt den enkle løsningen og solgt de der nede. Siden rundt årtusenskiftet har nemlig Sør-Afrika lagt ned forbud mot å importere biler med venstreratt, da de kjører på venstre side og mente at det kunne skape trafikkfarlige situasjoner. Derfor var skepsisen svært stor på om myndighetene også kunne finne på å gjøre venstrerattede biler helt forbudt. Med andre ord var det ikke en vanskelig avgjørelse å ta de med hit, hvor både markedet og interessen for disse er skyskrapere høyere enn der de sto.
Bakgrunnen for at Peter i det hele tatt ble bilinteressert stammer fra hans kusines mann som i sin tid var en meget kjent Amcar-mann på Østlandet, Rolv Krogfoss. I tillegg til å ha kjøreskole og bensinstasjon, hadde han også hobbybiler. I samlingen var det blant annet Shelby, og det som må være en av Norges første registrerte Boss 429. Peter var rundt 16-17 år på denne tiden, og fikk være med å sitte på disse beistene av noen kjøretøy.
- Bilinteressen var jo selvfølgelig der fra før også, men man har ofte et slikt minne som virkelig satte fart på ting. Dette er mitt minne, forklarer han.
Dette var også grobunnen for Shelby-interessen. Passasjerturene gav mersmak, og om han «måtte» velge seg noe å interessere seg spesifikt for, så måtte det bli Shelby.

Møtet med legenden

Peter meldte seg etter hvert inn i den amerikanske Shelby-klubben, og har ved flere anledninger vært over dammen på treff. På flere av treffene ville Carroll Shelby i egen person være tilstede, og det var muligheter for å treffe han. Peter hadde tatt med seg samtlige hanskeromlokk til treffet, og fikk de signert av billegenden rett foran sine egne øyne. Med andre ord har alle Peters fem Shelbyer blitt signert for hånd av skaperen selv.
- Etter å ha vært på noen stevner der han møtte opp så slo det meg at folk ville alltid ha noe av Carroll, enten det var signatur, bilder eller bare en rask prat. Men jeg ville gi noe tilbake. I Afrika står det folk langs veien og lager figurer og modeller i ståltråd og perler, så jeg gav en av disse et bilde av en 1966 Shelby 350, for å få laget en slik i hvit med blå striper. Det skulle han få til, og et par måneder etterpå var den ferdig. Hvit med blå striper, oransje blinklys og røde baklys, rundt 30 cm stor. Ved neste treff i statene spurte jeg sjefen for Shelby-klubben om han kunne overrekke den til Carroll, men jeg fikk streng beskjed om at det skulle jeg selv få gjøre. Ikke nok med det, men den skulle overrekkes under en konferanse på en scene på hotellet, med masse gjester. Det var jo ikke det som var planen min, men la gå. Slik ble det, og jeg ble annonsert over høyttaleren, måtte opp på scenen, og takket han for alt han hadde gjort for oss med bilinteresse, smiler Peter.
Det skal visst ha falt godt i smak, for i følge de som kjente Shelby så hadde han gitt seg litt med bil i perioden 1971 – 1974/1975. Den tiden brukte han blant annet til å dra til Afrika. Shelby fortalte at dette gjorde gaven ekstra spesiell for han. Det viste seg å ikke bare være tørrprat fra Shelby sin side. Dagen etter da han dro fra hotellet, og vaktene drasset etter han til bilen sin med alskens kofferter og pikk pakk, så var det en ting de ikke fikk røre. En ting som Shelby selv bar på. Det var denne bilen.
- Jeg har også hørt fra folk senere som har vært hjemme hos han, at bilen sto plassert på den ene hylla hans i hans eget hjem. Det var jo artig å gi noe tilbake til han, og ekstra spesielt når det blir så godt tatt imot, innrømmer Peter.

Dagdrømmeren

Opp gjennom årene har det vært både Pontiac, Chevrolet, AMC, Mercedes, Volvo og Mustang, for å nevne noe, i garasjen hos Peter. En morgen våknet han og tenkte, «hva er det jeg kan best, og hvorfor har jeg slikt et sprik i bilparken?». Han fant ut at det er like greit å samle seg rundt ett merke, og da var det naturlig nok Shelby som var det han landet på.
- Samtidig har jeg vært utrolig heldig. Ser man på denne samlingen så er det jo helt på trynet med verdier som står her, men det betyr ikke at jeg har hatt ubegrenset med midler. Jeg har vært på rett plass til rett tid, og eid bilene lenge. På 70-tallet fikk man jo flere av disse kastet etter seg, og reguleringene i Sør-Afrika hjalp også på, så det er først og fremst slik det har blitt mulig, forklarer Peter.
Han trekker frem at det faktum at bilen allerede var en masseprodusert bil, men som ble modifisert ut i fra en persons hode, var noe som interesserte han veldig. Han minnes også på et stevne hvor Carroll Shelby selv hadde blitt forfjamset over at bilene kom på hengere og sto på «bomullsdotter», hvor han hadde uttrykt at slik skulle det ikke være. Bilene var til for å brukes, og brukes hardt.
- Deler du den oppfatningen? Spør jeg.
- Litt både og. Jeg har nok et aber som jeg sliter med om at alt skal være helt vanvittig nøye utført. For eksempel, den 1969 GT500en kjøpte jeg komplett, men sliten. Den brukte jeg 14 år på å gjøre slik den er i dag, og forklaringen er at om det manglet en bolt eller en mutter så skulle det ikke bli satt på en hvilken som helst erstatningsdel. Det skulle være originalt. Nå var akkurat den bilen kanskje litt overdrevet, men vi kan vel si det så enkelt som at du finner ikke meg på en burn-out-konkurranse. Der tenker jeg bare på de stakkars delene som blir flådd, svarer Peter.
Han får ofte undrende kommentarer rundt at han sjeldent blir sett kjørende med sine biler. Til det er svaret klart:
- Kjører, og kjører. Det er jo gøy det, men det er enda gøyere å sitte og se på. Reaksjonen jeg får er ofte den samme. «Hæ?». Men å bare sette seg ned å se på bilen, formen, se for seg hvordan disse ble tegnet, spesielt de gamle der de ikke hadde noe hjelp fra digitale verktøy, men heller skapt frem ved hjelp av leire og linjal. Det er som et fint maleri, forteller Peter drømmende.

Detaljorientert

Peter ser ikke på seg selv som en renspikket mekaniker, men dyrker bilinteressen gjennom blant annet Shelby-klubben. Han er svært lærevillig, og den gangen han kan hjelpe andre så gjør han mer enn gjerne det. Noen treff i Norge blir det også, men som Peter selv sier så er Sørlandet et u-land i forhold til andre steder i landet når det kommer til biltreff. Noen treff blir det også andre steder i landet, men det blir mer en tur med tanke på kjørelengden, så det blir ikke alt for ofte.
- Jeg er jo veldig heldig da kona mi gjerne blir med på tur. Det er også flott at om jeg trenger noen form for hjelp med det lille mekaniske jeg kan, så blir hun med og hjelper til, ligger under bilen og blir full av olje. Innvendig i bilene gjør hun også mye, spesielt småfikling hvor mine større fingre og mindre tålmodighet ikke når helt frem, forteller Peter.
Avkoblingen fra det daglige er det beste med interessen for Peter. Det å kunne ta alt i sitt tempo. Jobbe hardt med noe over en periode, eller legge det helt fra seg i uker og måneder uten at det gjør noe.
- Det står i stor kontrast til hva jeg jobber med. Etter mye slit og stress så kan man dra i garasjen og koble av helt.
- Hva er det verste med bilinteressen?
- Kostnaden har jo noe å si, men samtidig velger man jo helt selv hvor mye man vil legge i dette her. Det verste må nok være om man ikke mestrer det å bli frustrert. Men man skal også bli litt frustrert. Jeg synes ikke noe om å sette vekk alt til et verksted. Jeg er heller interessert i å lære. At jeg får noe ut av det selv. Jeg er ikke faglært, og er man ikke det så vil man plages med mye. Det løser jeg ved å lytte til noen som kan det, for så å prøve igjen, forklarer Peter.
Bilene hans speiler jobben hans. Som flyver må du være presis. Alt skal være sjekket og klart før avgang.
- Det var en som sa til meg en gang: om du passer på å ta deg tid til detaljene, så følger resten med gratis. Det stiller jeg meg fullt og holdent bak, avslutter Peter.

Den utrolige samlingen

Den eldste i samlingen er en 1966 Shelby GT350H. Denne ble det bygget 1000 eksemplarer av. Peters er en av 86 som kom med manuell girkasse. Resten var automat. I andre enden av Hertz-skalaen finner vi en 2006-modell GTH. Dette var 40-årsjubileumsbilen som kom, og naturlig nok kom den i samme farge og dekor som den 40 år eldre storebroren. Selv om det ikke er et rent jubileum, kan også to andre biler linkes sammen, i form av en 1969 og en 2012-modell GT500. En moderne og en veteran av 500-serien er også på plass. Prikken over i-en, rosinen i pølsa og vaniljekremen i skolebollen blant den allerede ufattelig flotte samlingen må likevel være hans 1969 Shelby GT350 De Mexico. Denne bilen ble, ikke overraskende ut i fra navnet, produsert i Mexico, og er av det svært sjeldne slaget. I følge Shelby-klubben finnes det kun sju stykker igjen, derav kun seks som er kjørbare. Dette eksemplaret er det eneste i Europa. Om du har lurt på hvorfor hovedbildet er av Peter i sombrero og skiltet «Honest Miguels used cars», så kanskje det ble mer forståelig nå? Ikke nok med det. En sjette bil er på vei til skjærgården i sør, også denne fra Sør-Afrika. En 1968-modell GT350. Med andre ord så spørs det om man må svippe innom Høvåg neste gang vi er på tur også.