Med familien i bakhodet har Christian bygget det som ble verdens triveligste feriehus på fire hjul!
Med en helt perfekt senk, kule felger og et superrent uttrykk kommer Christian Stentoft Østby skliende inn på Ekebergsletta denne duggfriske morgenen. Rimet i gresset holder akkurat på å løsne, og vi får dermed en fotoseanse med tett tåke som sakte, men sikkert går over i knallsol. En herlig dag for å skyte bilder av en lekker bil!
Det er like før at Christian blir 45 år gammel. Han er født og oppvokst i Oslo, og holder i dag til på Nordstrand. Han har tre barn og kone, og så å si hele livet har han jobbet innen eiendom i ulike formater.
- Jeg var bilinteressert tidlig, og Volkswagen ble på mange måter mitt merke. Først så hadde min mor en Golf 2 som jeg konfiskerte da jeg fikk førerkort, så hun måtte kjøpe seg ny bil den gangen. Den fikk den klassiske ungdomsgjennomgangen, med senking, hjul, singelvisker og alt det der. I tillegg hadde jeg kompiser med Golf som vi ragget rundt i Oslo Nord og Lillestrøm med, og vi dro på VW/Audi-klubben sine treff. Det var altså aldri tvil om hvilket merke jeg skulle holde meg til. Som ung hadde jeg veldig lyst til å jobbe med Volkswagen også, så jeg fikk mast meg til en lørdagsjobb hos Møller på Skedsmo. Lørdagsjobben ble til sommerjobb, og sommerjobb ble til fastjobb. Etter å ha jobbet der i noen år solgte jeg tilfeldigvis en New Beetle til et eiendomsmeglerkontor. De fikk tydeligvis sansen for salgsevnene mine, og jeg fikk et tilbud om å starte hos dem. Først takket jeg nei siden jeg ville fortsette å jobbe med bil, men etter hvert ble tilbudet for fristende. Dermed startet jeg i den bransjen, og der er jeg fortsatt i dag.
Les og se bilder av Fredriks senka Golf 3 med et vilt felgoppsett!
- Dermed gikk det slag i slag. Golf 2, Golf 3 cab, og en bråta med firmabiler fra det tyske merket. Så gikk det mot litt eldre biler. 1978 Golf 1 LS gav mersmak, og plutselig var jeg på luftkjølt-kjøret. Da ble det en Mango-grønn 1960 Boble med luftunderstell. Denne gav mersmak, og det kom på plass en 1956 VW Type 2 Singelcabiner som jeg kjøpte i deler fra USA. Denne ble bygget opp i et røft stuk med en heftig senk og men i god teknisk stand. Etter å ha kjørt den litt tenkte jeg som så «hvorfor gjorde jeg ikke dette med en buss i stedet?». Denne fikk jeg bare brukt til og fra butikken, og med unger på plass så var det ikke like kult med så få seter lengre. Bussene hadde blitt dyre også, så jeg var litt i villrede, forteller Østby.
En vakker dag i 2015 ringte dog telefonen. Det var en kar fra Gjøvik som hadde en gammel buss, og han var interessert i et bytte med mellomlegg mot singelcabineren. Med bruksvennlighet i bakhodet så var ikke Christian vanskelig å overbevise, så en handel ble utført. Han hadde fått bilen som han egentlig skulle ha hatt fra starten av.
- Bilen har gått ny i Norge, men fra starten av ble den brukt som militærbil i Åndalsnes. Den var ganske sliten, og trolig gått som russebil også. Da jeg begynte å fjerne lakk fant jeg både militærgrønn og grå grunningsfarge. Det var ymse deler der, og motoren var fra en 1952 Boble. Her gjorde jeg sikkert noen dårlige salg, for både motor og andre seterad la jeg etter hvert ut, og de forsvant på dagen. Dette var tydeligvis gull for dem som trenger det, ler Christian.
Med planer om å få med hele familien på tur var førstepri å få ut olje- og eksoslukt fra bilen. Så var planen å smelle den i bakken, få på noen kule hjul og beholde den litt røff utvendig. Innvendig skulle den bli skikkelig fin, og for å hjelpe til med lukt skulle den helt fra hverandre og lakkes.
- Mange kjenner seg vel igjen i denne historien, for det ene førte til det andre. Man finner ting man vil utbedre og man får nye ideer, og vipps så sto hele bilen i deler og helt plateren i garasjen. Jeg fikk senket den før jeg sendte den til sveising. Den skulle få gå med røff lakk, men etter at sveisejobben var gjort så hadde den blitt altfor røff. Blant annet fant vi ut at i taket var det 2 centimeter med sparkel, og oppretteren min i Askim fikk enda mer jobb med å få den fin. Den ble tatt litt på siden av i løpet av de neste 10 månedene, før den ble sendt til lakk. Den første boblen min var i Mango grønn. En farge jeg ble skikkelig glad i, og siden den også var å få på disse bilene dette modellåret, så landet jeg på den samme, sammen med Seagull Grey. Da den kom tilbake andre gang så hadde den blitt alt for fin igjen. Såpass fin at jeg igjen måtte legge nye planer, ler Østby.
Den gamle boblemotoren klarte ikke mer enn 30 km/t i motbakke, så den ble som nevnt solgt. Erstatteren var en sprek 1600 cc med doble Weber-forgassere, dobbelportere, som er bygget opp av VW-guru Kjell Aaen. En mann som blant annet har bygget flere løpsvinnende Bobole-motorer innen rallycross. Denne har Christian montert elektronisk tenningsmodul fra 123ignition på, med bluetoothfunksjon til mobil, så han kunne finne frem en gammel mobil for å kunne se oljetemperatur og lignende via den. Girkassen ble kjøpt og bygget av Olav Høisveen, en kjent VW-mann og drag racer fra Tønsberg, og det er en overhalt og forsterket original 4-trinns manuell. Bak har bilen fått IRS bakstilling med et litt mer moderne hjuloppheng, som gjør at man slipper å vinkle hjulene noe særlig til tross den ganske heftige senkingen. Bak er det også justerbare fjærplater som er leddet, så man fint kan finjustere på geometrien.
Sjekk også ut videoen på Glenns luftsenka Boble
Foran står det en justerbar forstilling fra Creative Engineering. Til sammen er bilen fort senket omtrent 20 centimeter. En av grunnene til at det fint går er at originalhjulene er ganske store, mens her er det satt på 15 tommere med langt lavere dekkprofil. Felgene er gode gamle Lemmerz Sprintstars, som ofte kommer i svart med blank kant, mens Christian har valgt å lakke dem i samme farge som støtfangerne. Det ble langt fra dumt! Med alle mann i bilen er det også viktig med gode bremser, så Østby har fått på plass skivebremser fra Wagenswon West. Disse blir laget gjennom et stykke dreid aluminium som så fungerer som huber, før det blir montert på nye skiver og Brembo kalippere. Skikkelig vare, med andre ord!
Endelig kunne fokus tilbake til interiøret, og siden resten av bilen nå hadde blitt en perle, så var planene om å bygge eget interiør plutselig litt borte igjen. Christian lette gjennom flere firma, men endte opp med å ta kontakt med Repro Westy like utenfor Amsterdam. De restaurerer og har originalkopier og støpeformer som tidligere ble brukt på originale Westfalia-campere. Her kunne man velge og vrake litt i hva man ønsket seg, men for å få alt på plass måtte bilen sør-over for tilpasning, da ingen av bussene ble helt millimeter, om ikke centimeter-like ut fra produksjonsbåndene.
- Da jeg fikk beskjed om at mesteparten var klart satte jeg bilen på henger og satte kursen nedover mot Amsterdam. Etter en stund var det på tide å hente bilen igjen, og jeg og en kompis reiste nedover med fly. Planen var alltid at bilen skulle brukes, og her hadde vi en finfin mulighet til å ta med bilen på dens første tur. Vi var dog litt nervøse for hvordan det skulle gå, ettersom at den kun hadde fått 5 mil på telleren før den ble kjørt nedover. Det ble mye verktøy og lite klær i den kofferten, for å si det slik! Da vi kom frem sto bilen klar, samt en kjølebag full av pils. Repro Westy vet om de gode tingene her i livet, si! Så startet den lange jomfruturen hjemover, og bilen fungerte som et skudd. Det var litt subbing bare, for den gangen var den justert lavere enn den er i dag. På vei mot Kiel-fergen møtte vi plutselig et lass med folkevogner i Bremen. Flere hadde campingvogn, så vi forsto fort at det var treff i området. Vi snudde og fulgte etter, for det måtte vi selvfølgelig innom! Vi traff en tysker som kompisen min visste om fra et forum, så han ble ledsager og tolk for oss. Vi rakk så vidt Kiel-ferga til slutt, og en perfekt jomfrutur var gjennomført, gliser Christian.
Bilen sto ferdig våren 2018, og interiøret ble intet annet enn forferdelig lekkert. Rutete sofa. Speilskap, bord og matchende gardiner, samt masse hylleplass. Teltet settes enkelt opp ved hjelp av et par beslag på fangerne og på taket, og bak er det masse plass til både bord, stoler, teppen, og det man ellers skulle ønske seg. Perfekt til campingturen. Det trenger for øvrig ikke å være strålende solskinn for at Christian kan ta turen ut.
- Disse bilene har jo egentlig luftvarmere, men det er ofte de som skaper en eim av eksos inne i bilen. Derfor har jeg i stedet montert webasto, i form av en Eberspächer Aitronic D2. Denne er montert i reservehjulsbrønnen, også er det trukket nye rør inne i de gamle varmluftsrørene med et Y-stykke, som så går videre opp og kan både varme frontruta og få den duggfri, samt sende varm luft ut i resten av bilen. Bak er det montert en to-liters dieseltank og et ekstra batteri som holder dett ei gang, samt en landstrømsfunksjon for 220 volt med stikk ved sofaen bak. I tillegg er det en 18 liters kompressorkjøleboks for å holde drikke og mat kaldt. Ellers er det originale instrumenter, nytt ratt, og en ny sofa fra Sewfined i Denver, Colorado. Sitterammen og ryggen var ihjelrustet, så jeg fikset opp i dette før sofaen i originalfargen Caramel Brown ble montert. Teppene foran er fra engelske Mad Matz, og er et veldig fint sisalteppe som demper en del støy. Under det er det treplate med sjakkmønstret vinylgulv, forklarer Christian.
Se også videoen på denne blodsenka 1969 VW Type 2en
Slik bilen har blitt er den ifølge Christian ganske så fin å kjøre.
- Man får kanskje ikke snudd på en knappenål, men langs veien er den veldig fin. Motoren går godt selv med campingvogn, og med de moderne skivene slipper man å sitte på nåler for hver gang man skal bremse. Til tross for senkingen er den også overraskende komfortabel. Om det er noe å klage på så er det at for meg som er 1,90 høy, så blir den kanskje litt lang i lengden, men kulhetsfaktoren av hele bilen veier mer enn nok opp for litt stive skuldre. Det skal ikke være bare komfort å kjøre gammel bil, smiler Østby.
For selv om nakken kanskje må krummes litt, setter ikke det en stopper for Christian. Bilen brukes trutt og ofte.
- Det har blitt flere ferieturer, både i inn- og utland. Noen større turer med familien i Norge, og en Danmarkstur med kompisen min med familie som var med og hentet bilen, sammen med deres T3 camper. Da har jeg også dratt en Westfalia campingvogn. Tur til SCC på Gardemoen har det naturligvis blitt, hvor den også ble premiert da den var nyrestaurert, og i fjor var det en 150 mil lang guttetur til Tyskland sammen med en gjeng nordmenn for å besøke «the holy grail» av luftkjølt-treff i Hessisch Oldendorf. Også den turen gikk problemfritt! Nesten, i alle fall. Det har blitt en klassisk historie, for gjengen min sier jeg alltid har så flaks når det kommer til bil. I den siste bakken på vei opp hjem til meg etter den ellers plettfrie Tysklandsturen, så hørte jeg noen ulyder. I det jeg skal rygge bilen på plass i garasjen så smeller det, og jeg mister fremdrift. Sliten av turen så får jeg dyttet bilen inn og sjekket den ikke før morgenen etter. Da var det den siste bolten på drivknuten som hadde løsnet. I løpet av turen hadde altså fem bolter løsnet til sammen, men den siste røyk ikke før jeg var hjemme. 10 mil tidligere lå jeg på Autobahn, og det kunne like gjerne skjedd der, så gutta har vel et poeng med tanke på flaksen min, ler Christian.
Nå har han på mange måter kommet hjem med bilen. Der han vil være. Bilen er ufattelig godt gjennomført, og i tillegg til å se ekstremt bra ut, så har den også et vidt spekter av bruksområder, enten det er å kjøre en tur for å kjøpe is, eller ta en spontantur ut i skauen for en helg med camping.
- Eller, den er jo litt lav, så veldig langt ut i skogen kan jeg ikke kjøre, men det funker til mitt bruk, avslutter 45-åringen.
