The flying brick – 1984 Volvo 242 Gruppe A

Trond Valstad har vokst opp på Skatval, ei lita bygd som befinner seg på ei halvøy bare et steinkast unna Værnes Flystasjon på Stjørdal. Noe som heller ikke er så langt unna Skatval er Lånkebanen. Den 1100 meter lange banen sto klar i 1987 og har siden da gjestet utallige rallycrossløp, noe Trond tidlig i sitt liv fattet stor interesse av.
- Det har gått slag i slag fra olabiler til radiostyrte biler, videre derfra til moped også endte jeg til slutt opp med egen bil. Det at Lånkebanen var så nærme i oppveksten har jo gjort at det har lagt grunnlaget for en interesse for racing og racerbiler, forklarer Trond. 

Volvoentusiast
Trond har en eldre bror som han trekker frem når det kommer til hans interesse for Volvo. Tronds bror hadde en Volvo 240 turbo og da Trond selv kjørte opp kunne han ikke være noe dårligere enn broren sin. Fjorten dager etter at førerkortet var sikret var Trond selv eier av en Volvo 240 turbo. Litt konkurranse blant brødre er helt vanlig, og det tok ikke lang tid før 240ene ble oppgradert med større turboer og annet snacks, for Trond og hans bror var det om å gjøre å ha den tøffeste bilen.
- Nå har jeg drevet med disse Volvoene i over 20 år, og bak i hodet har det alltid vært en drøm å eie en Gruppe A bil. Det har virket helt usannsynlig å få tak i en slik, for jeg har knapt nok klart å oppdrive noe deler fra slike biler engang. Det nærmeste jeg har kommet er at jeg fikk tak i en original Getrag girkasse som ble brukt i Volvo 264, som er samme girkasse som står i Gruppe A bilene, da med annen utveksling vel og merke, forklarer Trond.

The flying brick
Volvos 200-serie ble lansert i 1974 og de ble raskt kjent som solide og trygge familiebiler. Da Volvo i 1981 lanserte en turboutgave beviste de at de også kunne lage raske og spennende utgaver av sine biler. Volvo 240 Turbo ble levert med en B21ET turbomotor på 2,1 liters slagvolum, som produserte 155 hestekrefter. Denne lille rakkeren av en motor dyttet Volvoen opp til 100 kilometer i timen på 9 sekunder, og den ga seg ikke før bilen nådde 195 kilometer i timen. På det tidspunktet var også Volvo 240 Turbo stasjonsvogn den raskeste stasjonsvogna i verden.

FIA introduserte Gruppe A-regelverket i 1982 og det tok dermed over for det gamle regelverket som gikk under navnet Gruppe 2. Regelverket ble brukt på både rally og i touring car-racing. Dette ble et perfekt utgangspunkt for Volvos nye turbobiler. Gregor Pettersson benyttet sjansen og skulle etter planen kjøre med sin Volvo 240 Turbo på Silverstone i 1982 for å kjempe om seieren i European Touring Car Championship Tourist Trophy. Bilen stilte dessverre aldri til start. I 1983 deltok Thomas Lindström Racing i European Touring Car Championship med sin TL001. Thomas Lindström drev aktiv lobbyvirksomhet opp mot Volvos Bo Vikås for å få med Volvo på laget. All jobben Thomas gjorde bar frukter og Volvo Motorsport ble dannet i 1983. For å kunne delta i racing under Gruppe A-regelverket måtte 5000 homologerte biler produseres, samt 500 Evolution biler, og i 1984 var Volvo for alvor med i Gruppe A-racing. Det påfølgende året skulle bære frukter for den svenske bilfabrikanten da de vant både European Touring Car Championship (ETC) og den tyske motparten Deutsche Tourenwagen Meisterschaft (DTM).  Selv om dette var store bragder, hvilte ikke Volvo på laurbærene og vant Touring car-mesterskap også i Finland, Portugal og New Zeland i 1985, samt at en høyrestyrt 240 Turbo vant det skotske rallymesterskapet samme år.

Racingutgavene av Volvo 240 Turbo ble levert med B21ET med aluminiumstopp modifisert av det svenske firmaet Grottis, smidde stempel, råder og veiv, et spesialbygd Bosch K-jetronic datasprut og en Garrett turbo som ladet 1,5 bars trykk. Dette ga Volvoen en effekt på 300 hestekrefter og en toppfart på 260 kilometer i timen. Bak motoren var det montert en Getrag M51, som er en 5-trinns motorsportkasse med forsterket innmat og oljekjøling. Bakakslingen som ble tatt i bruk er en Dana 1031 aluminiums bakaksling. Dette sparte bilen for seks kilo vekt, kontra den som var lagd i stål. Det var LSD med 30% lockup for å motvirke understyring, samt en oljekjøler med egen radiator og oljepumpe. Volvo var også tidlig ute med justerbar forstilling. Forstillingen besto av Bilstein dempere som hadde fire justeringsmuligheter, Eggenberger fjærer, justerbare bærebroer og justerbart stabilisatorstag. Bak hadde den også Bilstein dempere, øvre bærebro var justerbar, samt at racingbilene hadde forskjellige stabilisatorstag bak. Bremsene var 330mm ventilerte Lockheed skiver foran, 280mm bak med firestemplet kaliper. Alle Volvo Motorsportbilene var levert med Lockheed bremser, da disse var homologerte. For raskere pitstop var det blant annet designet et system for bensinpåfylling som gjorde det mulig å fylle 120 liter på bare 20 sekunder, samt at bilene ble levert med senterbolt.

Volvoen i ferdig race spec veide 1065 kg, noe som var like over minstekravet i sin klasse. For å oppnå minst mulig vekt var alle avtagbare paneler på bilen lagd av tynnere metall enn en standard 240. Vinduene var også tynnere og hovedlyktenes glass ble byttet ut til plexi. Bilen var selvfølgelig ribbet for alt av interiør, sett bort fra dashbordet. Velteburet har 20 festepunkter og er produsert av firmaet Matter, dette velteburet er lagd av aluminium.

Den uoppnåelige drømmen
På mange måter hadde Trond slått fra seg tanken om å eie en slik racingbil, da han i 2006 plutselig ramlet over en annonse på en helt ekte racebil til salgs i USA.
- På 90-tallet var ikke disse bilene verdt noen verdens ting, jeg kom over en gammel annonse på en slik bil på blocket til 100.000 kroner. Det var også dessverre skjebnesvangert, da de endte opp ombygd til rally og andre typer racing. Derfor er det forbausende få igjen av akkurat disse bilene. I 2006 ble det lagt ut en annonse på en 1984 Gruppe A 242 Turbo på nettsiden racecarsdirect og jeg visste at denne bare måtte jeg ha. Det var vanskelig å få tak i han knekten som solgte bilen, så jeg tok kontakt med en kompis som driver på med salg og kjøp av biler i USA og fikk hjelp av han. De andre som tok kontakt ville vite tilstand på motor og sånt, men det var jeg totalt uinteressert i. Jeg skulle ha bilen uansett. Så kompisen min klarte å hoste opp et kontonummer til selgeren i USA og jeg førte over pengene før de andre interesserte rakk å løfte en finger. Selve importen av bilen gikk smertefritt og en stund senere var jeg på vei ned til Drammen Havn for å hente den. Det var ikke helt uten sommerfugler i magen for å si det slik, forklarer Trond.

Historien til bilen som Trond eier begynner i Tyskland. Der bygde et privatteam en bil på bestilling fra en kunde i Sveits. Den vant så Eiffelrennen i sin klasse og deltok på en del løp på Nürburgring. Deretter havnet den i England, hvor det er usikkert akkurat hvilken skjebne bilen hadde. Litt senere endte den til slutt opp i USA der den deltok på utstillinger og oppvisningskjøring i California.

Det tok ikke lang tid fra Trond fikk bilen hjem til Norge før han kastet seg på renovering. Målet var ikke å få den dønn strøken, for han ville bevare de fine og sjarmerende bruksmerkene fra forhistorien til bilen.
- Jeg plukket bilen i småbiter og startet med karosseriet. Under var det bare grunning, så der var det ikke mer enn en god vask som skulle til før det var klart for lakk. Karosseriet ble deretter hellakkert i hvit både innvendig og utenpå. Deretter ble understell og akslinger lakkert, samt at belter og bøttestolen ble oppgradert. Motoren fikk seg en real overhaling, men jeg har benyttet meg av originale deler så langt det har latt seg gjøre. Jeg har for eksempel ikke kjøpt inn fine slanger og slikt i motorrommet, men fått tak i tidsriktige slanger for å bevare 80-talls looken i motorrommet. Alt som ikke måtte lakkeres ble bare vasket nøye, forteller Trond.

Museumsgjenstand
Fra prosjektet ble påbegynt til Trond sa seg ferdig rakk han både å bygge seg et hus og bli pappa, men han var fullstendig klar over at renoveringen av Volvoen ville ta tid, så han har ikke hatt noe hastverk. Sent høsten 2021 var bilen klar for testing, men utfordring med den gamle K-jetronic innsprøytninga bremset fremgangen.
- De som kunne dette da det var nytt er jo for lengst pensjonister, derfor måtte jeg forsøke etter beste evne å justere det inn selv, uten at det har vært noen enkel jobb, sier Trond videre.

Da testing var mulig å gjennomføre dukket det også opp nye problemer. Det er gjerne sånn med ting som har stått i ro i 25 års tid. Trond måtte derfor kjøre en god rens på dysene og gå over tenningen på bilen for å få den til å gå rent. Det ble i sin tid byttet til en ny Garrett turbo på Tronds bil, men nå har Garrett på nytt begynt produksjonen av tidsriktige turboer. En slik turbo står på handlelista til Trond for å komplettere bilen enda mer.

For sommeren 2022 står testing og kosekjøring på planen. Trond anser dette som en museumsgjenstand og vil ikke ødelegge den med å bruke den i løp. Et annet aspekt ved det er jo at blant annet buret er ikke lenger godkjent i bruk, noe som vil medføre ombygging for å få den lovlig. Dette er ikke noe Trond ønsker å gjøre med Volvoen sin.
- Det blir gøy å få prøvd den litt skikkelig til sommeren etter alle disse årene, avslutter Trond.