Tidenes tøffeste japanske bil!

I 1969 viste Mercedes-Benz fram sin superbil C111 med to-rotors wankel. Den ble fulgt av C111/II på Geneve-utstillingen i 1970, som i tillegg til en ny og sterkere fire-rotors wankel på 350 hk, også bød på simpelthen vanvittig lekre linjer. En hel verden ønsket inderlig å se skjønnheten i produksjon, men Mercedes trakk på det. Bilen ble vist fram på ulike utstillinger, og var et naturlig trekkplaster for tyskerne på deres stand under Tokyo Motor Show høsten 1970. Men der fant man også et annet brutalt sportsbilkonsept med wankelmotor. Fra et firma som hadde mer ekspertise enn de fleste innen wankelmotor: Mazda.

Det japanske firmaet hadde allerede i 1960 sendt representanter til Vest-Tyskland for å overbevise Dr Felix Wankel om å selge dem lisensrettigheter for å bygge wankelmotorer. På det tidspunktet var wankelmotor en smal kuriositet som de færreste hadde hørt om, men Mazda likte ideen. Felix takket ja, og snart begynte Mazda å eksperimentere med wankelmotorer. Starten var katastrofal. En-rotors motorene man bygde ristet seg nærmest til døde bare på tomgang, og etterlot seg store skyer med hvit røyk, før alt brøt sammen.

Men Mazda var ikke interessert i å gi opp, og fortsatte ufortrødent. I 1963 stod den første Cosmo prototypen klar, fulgt av en forbedret versjon som ble utstilt på Tokyo Motor Show i 1964. 80 biler ble bygget i 1965 og 1966 som prøvekaniner for produksjonsbilen, som stod ferdig i 1967 som Cosmo (kjent som 110S coupe på eksportmarkedet), og i 1968 kom R100 Coupe med wankelmotor.

I 1968 presenterte Bertone konseptbilen Carabo, og satte en ny standard for hvordan en superbil skal se ut. Myke linjer var ut, kileform var inn, og hos Mazda begynte man å tegne på en ekstrem superbil med moderne linjer og wankelpower. I januar 1970 holdt Mazda et privat show i Hiroshima for å feire selskapets 50-års jubileum, og i den forbindelse viste man fram en leiremodell i halv skala. En bil man hevdet skulle bli vist på Tokyo Motor Show til høsten, og som skulle ha 200 hk fra sin R100 motor.

Da høsten kom og Tokyo-utstillingen åpnet kunne publikum fråtse i heftige japanske konsepter, og på Mazdas stand stod vidunderet RX-500. En sportsbil med ekstreme linjer som ikke lignet på noe annet, lakkert i gul med et mørkt grått felt nederst på karosserisidene. Fronten med sin spisse nese og wraparound frontrute så utsøkt ut på beste italienske maner, men bakover gikk bilen over til en Camionette-aktig brutal Kammback som ga bilen et visst varebil-preg.  Den frekke bakenden ble kronet med flerfargede baklys som omkranset bakenden på begge sider.

Baklysene var ikke bare heftige å se til, de fulgte også sjåførens kjøremønster. Under akselerasjon lyste de øverste lysene grønt, mens de forandret til oransje under jevnt gasspådrag. Under bremsing ble en serie med røde lys tent i ulik styrkegrad alt etter hvor hardt man bremset. Dette var en del av konsernets «Safety car» policy angående RX-500, som skulle være en mobil teststasjon for «high-speed safety».

Med 274 hk innabords fra Type 12A to-rotors wankelmotoren og en vekt på bare 850 kg (takket være glassfiber-paneler på en semi-monocoque plattform) var RX-500 en seriøst rask bil, men det fikk ingen oppleve. For det gule vidunderet forsvant fort ut av syne for folk flest. I hvert fall i fullskala, for utover 70-tallet ble Matchbox sin lekebilversjon av RX-500 en bestselger, men ble merkelig nok aldri tilbudt i den originale gule fargen. Matchbox-bilene var enten oransje, rød eller grønn. Apropos grønn så ble den originale showbilen etter en stund lakkert i en lys grønn farge, før den på et senere tidspunkt ble omlakkert atter en gang, denne gang til sølv med sort felt nederst.

Dette er grunnen til at mange tror det ble bygget tre ulike RX-500, men da Mazda begynte å restaurere showbilen i 2009 viste det seg at den hadde tre lag med lakk, og konsernet valgte å beholde den siste varianten, som i dag står utstilt på Hiroshima City Transport Museum.