Topp 10 galskap Frankrike
Topp 10 galskap Frankrike
Topp 10 galskap Frankrike

Topp 10 galskap Frankrike

Frankrike er kjent for eksentriske biler, og her er de ti villeste og mest sprøyte gale de noensinne har laget. Fra radioaktivt atomavfall som drivkilde til verdens skumleste kjøreegenskaper. Putain!

10. Brandt Reine

Hva skal man vel med dører? «La Reine 1950» kunne reklamere med inngang foran og bak, som ga tilgang til to rekker med enkeltmonterte seter da den ble vist på Paris-utstillingen i 1948. Altså en slags 1+1+1+1 løsning. Foran satt en tverrstilt to-takts motor på 995 kubikk på 75 hk, som ga den lette bilen (590 kg) en oppgitt toppfart på 165 km/t. Ifølge Jules Brandt som stod bak bilen var frontruten skråstilt i en vinkel som gjorde at vannet ble fjernet av vindtrykket alene, og således trengte man ikke vindusviskere. Frekkest var imidlertid de smale og tynne frontlyktene som sto ut på toppen av hver forskjerm, mens styringen virket på alle fire hjul. Dessverre ble det kun med det ene eksemplaret.

9. Citroën prototype C «Coccinelle»

En Citroën må jo med på en slik liste, og ingenting er mer galemattias fra den fronten enn de såkalte prototype C, som var en serie biler fra 1953-1956. Det som kjennetegnet dem var et veldig rundt og glatt design som smalnet bakover for optimal luftmotstand. Bak bilene stod konsernets legendariske ingeniør André René Lefebvre som flyttet all vekt foran, og reduserte bakenden til kun to små hjul uten bremser. Den siste bilen i serien var C10, som også har overlevd, og som kan ses på klassiske bilutstillinger fra tid til annen. 382 kg må sies å være en hyggelig matchvekt.

8. Claveau

Émile Claveau var en oppfinnsom herremann som først og fremst var opptatt av tekniske løsninger og inspirerte aerodynamiske design, som ikke nødvendigvis ga utslag i storselgende biler for massene. Claveau kunne levere sin første bil i 1923, og vartet opp med stadig mer avantgarde design i form av aerodynamiske linjer som resulterte i en lang profil hvor hekken skrånet ned i dråpeform. Det hele ble selvsagt altfor voldsomt for den gjengse nybilkjøper, selv om den alltid kreative Claveau holdt på med ulike prosjekt til godt utpå femtitallet.

7. Voisin BiScooter

Gabriel Voisin sammen med broren Charles, åpnet i 1906 verdens første flyfabrikk. Firmaet ble raskt en stor leverandør, men etter å ha sett ødeleggelsene som hans bombefly forårsaket under første verdenskrig, sluttet Voisin med flyproduksjon og gikk over til biler. Voisin stod bak flere utrolig flotte og dyre biler i 20 og 30-årene, men da andre verdenskrig sluttet, ønsket Gabriel å konsentrere seg om billige biler for vanlige folk. Resultatet ble den bittelille Biscooter. En ultra-lettvekter med monocoque av aluminium, og helt uten dører eller vinduer. Imidlertid var interessen i hjemlandet lunken, så Gabriel solgte lisens-rettigheter til Autonacional S.A. i Spania som satte bilen i produksjon i 1953 (med det spanske navnet Biscuter). En bitteliten 1-sylindret 197 kubikks totakter på 9 hester drev høyre forhjul, og i et krigsherjet Spania ble bilen et vanlig syn på gatene. «Stygg som en Biscuter» ble et vanlig uttrykk, og produksjonen stoppet ikke før rundt 1960 etter at omlag 12.000 biler hadde blitt bygget.

6. Dubonnet Dolphin

Cab-forward styling med langt dråpeformet karosseri for maksimum aerodynamisk uttelling var det mange eksempler på i løpet av 30-tallet, og mange av dem var franske. Som den stilige Chenard et Walcker Mistral fra 1933 og Peugeot 402 Andreau fra 1936. Linjene på den sistnevnte kom fra nasjonens ledende ekspert på aerodynamikk: Jean Andreau, men han tok denne tankegangen enda et hakk lengre på Dubonnet Dolphin som ble vist i 1935. Et langtrukkent ekstremt dråpeformet karosseri med plater som skjulte hjulene og en simpelthen gigantisk finne midt på bakenden, samt to gigantiske scoop på hver side som forsynte den midtplasserte Ford V8-motoren med luft. Bak prosjektet stod Andre Dubonnet (racerfører og oppfinner), og karosseriet ble bygget av Latorneur & Marchand. Dørløsningen var snedig, med vanlige dører bak, og BMW Isetta-aktige dører foran (lenge før Isettaen). Med Ford V8 motoren montert like foran bakakselen, hadde man på mange måter en midtmotorisert superbil. Det beviste den også på racerbanen, hvor den klarte 173 km/t i snitt på Monthlery-banen, samtidig som de aerodynamiske linjene gjorde at den brukte 37 prosent mindre drivstoff enn en tilsvarende Ford med V8.

5. Renault 600/900

600 fra 1957 og 900 fra 1959 var to spennende forsøk på hvordan man kan få mest mulig passasjerplass på minst mulig areal. 600 fikk en firer fra Dauphine montert like foran bakakselen, og fikk et bisarrt utseende med ett ekstrem cab-forward design fra Ghia. En prototype lakkert hvit ble bygget. To år senere bygde man tre 900, og de hadde en V8 (ved å sette sammen to firere). Med et nytt ekstremt cab-forward stuk, og motoren plassert lengst bak ble kjøreturen en skremmende opplevelse. Derfor flyttet man motoren foran bakakselen på prototype nummer to, og den fikk også grønn lakk, i stedet for gull lakk som den første hadde. Det ble også laget en tredje bil med fastback-versjon, som ble lakkert hvit. Ser du på bildet her, vil du kanskje ha problemer med å se hva som er front og hva som er bakende. Fronten er til høyre på bildet, bare for å ha det klart.

4. Michelin PLR

I 1972 ønsket Michelin en sikker måte å teste «blow-outs» på, altså at dekket eksploderer i høy hastighet. Problemet var at på en vanlig bil ville det med stor sannsynlighet kunne få dødelig utgang for testsjåføren. Løsningen? Et testkjøretøy med 10 hjul! Michelin eide på dette tidspunktet Citroën, så man skapte et monster med det meste av karosseriet hentet fra en DS Safari, mens hjulene kom fra en H van. Men en bil med ti hjul blir tung – nærmere bestemt 9,5 tonn - så seriøse krefter måtte installeres. Man monterte derfor to Chevrolet Big Block V8-motorer bakerst i bilen. Den ene motoren drev de fire bakerste hjulene, mens den andre motoren drev testakselen som var det midterste hjulparet på bilen (og som kunne heves og senkes hydraulisk). De fire fremste hjulene tok seg av styringen. Bilen fikk navnet Pouds Lourd Rapide (den raske lastebilen), som ble forkortet til PLR, men på folkemunne ble den bare kalt «Mille Pattes» - Tusenbeinet.

3. Charbonneaux Ellipsis

Philippe Charbonneaux var mest kjent som en særdeles kreativ industridesigner, og stod bak en rekke interessante bildesign, inkludert sin egenoppkalte bil Ellipsis. Den var formet som en ellipse med et hjuloppsett i diamant-mønster, slik at man fikk to hjul på hver side av bilen, og kun 1 hjul foran og bak! De to sistnevnte hjulene styrte bilen, som gjorde at den ble ekstremt hendig i bytrafikk. Bilen bød også på stor innvendig plass, men både Charbonneaux selv og de som så bilen på Paris-utstillingen i 1992 skjønte nok at dette aldri ville bli en bil som ble satt i produksjon. Når det er sagt tente Franco Sbarro på ideen, og syv år senere viste Sbarro fram en forbedret versjon med Porsche-motor og 3-seters layout. Uten at det ble noen produksjon på den versjonen heller…

2. Arbel Symetric

På femtitallet virket ingenting umulig, og mange trodde at atomenergi eventuelt ville kunne brukes i biler. I Frankrike befant Casimir Loubières seg. Han var bruktbilselger og amatøringeniør, og sammen med sin bror Maurice som var en rik forretningsmann fant man penger og kreativitet til å bygge en del prototyper utover femtitallet som alle var kalt Symetric. Av den enkle grunn at de var symmetrisk i linjene. De to bilene som ble vist i 1951 og 1953 var hybridmodeller (en 1,1-liters Simca-motor ga strøm til fire elmotorer i hvert hjul), men så ble det stille rundt Symetric. Helt til 1958, da brødrene slo seg sammen med en François Arbel, som resulterte i Arbel Symetric, med tidstypisk USA-inspirert styling. PR-materialet var nå helt hinsides, og lovte at bensinen kunne lagres inne i selve rammen, at askebegeret tømte seg selv når det var fullt, og at vindusvisker-væsken ble fylt opp med regnvann (for å nevne noe). Motorvalget var enten to bensinmotorer på 50 eller 75 hk, eller et «Genestafuel» dieselhybrid-system, hvor dieselbrennere varmet opp en turbin bak i bilen, som så ble kjølet ned fra luft som ble ledet bakover, og alt dette skulle så gi strøm til de fire hjulene. Men som om ikke dette hørtes tøvete nok ut, var det et siste alternativ: «Genestatom». Som innebar en hybrid-atom dobbelturbin, som brukte radioaktivt atomavfall (!) lagret i en spesiell beholder. Den ville ifølge PR-materialet gi strøm i 5 år, men det ble tilføyd at løsningen avhang av «godkjennelse fra myndighetene».  Noen få naive sjeler ga brødrene et forskudd på bilen, men ikke uventet forsvant merket allerede i 1959, og ingen har hørt eller sett noe til prototypene siden.

1.Leyat Helica

Leyat Helica. Bygd i 30 eksemplarer fra 1919 til 1925. Intet blir mer galemattias enn dette! En flypropell for å drive en bil! Med påfølgende larm, bråk og mengder av virvlende luft som blåser alt over ende (og som også blokkerte det meste av sikt for sjåføren) kombinert med livsfarlige kjøreegenskaper i hastigheter over 10 km/t. Det hadde kanskje vært greit hvis bilen var treg, men propellen koblet til veivakselen på motoren, og en vekt på ultralave 250 kg, gjorde bilen oppsiktsvekkende rask. I 1927 klarte en Helica 171 km/t på bane, noe som måtte ha vært ren terror for mannen som rattet farkosten (her skal det legges til at denne bilen var lavere og lengre enn de andre, med helkledd karosseri, som nok hjalp mye på stabiliteten i høye hastigheter). Hvordan styrte man lurer du kanskje på? Jo, via et kabel-operert styresystem som gikk på bakhjulene, som gjorde at det indre bakhjulet løftet seg i været selv under en rolig svingmanøver med forsiktig dreining av det store trerattet. Folk som har kjørt en Helica, kan fortelle om den farligste og skumleste bil de noensinne har prøvd. Totalt klarte man å selge 23 biler (30 bygget til sammen, med ulike karosserivarianter), og det må sies å være en prestasjon i seg selv.