Lordens Blogg: Anmeldelse: «F1». Skal du bare se en film om Formel 1 i år, så ikke se denne.

"F1". The movie. Offisielt lisensiert fra rettighetshaverne av sporten (Liberty Media), akkurat som «Barbie» var offisielt lisensiert fra sine rettighetshavere Mattel. Men i motsetning til «Barbie» byr «F1» ikke på en eneste overraskelse underveis. Nå trenger ikke det være et minus, alle filmer som handler om sport og idrett går etter samme formel. En underdog som mot alle odds triumferer eller fullfører. Det være seg dyp episk drama som storslåtte «Raging Bull» eller en morsom komedie som «Cool runnings». Eller en grandios bilfilm som «Rush» som handlet om den utrolige 1976-sesongen hvor Niki Lauda og James Hunt kjempet mot hverandre. Alle disse filmene var bygget på sanne historier, noe «F1» definitivt ikke er.

Men det finnes plenty med gode idrettsfilmer med fiktiv handling, det være seg alt fra Oscar-vinnende «Rocky» til den hysterisk morsomme «Happy Gilmore» (eller nesten like morsomme «Talladega nights» hvis du vil ha en fiktiv bilfilm innen sjangeren komedie). «F1» er som «Rocky» drama, men i motorsportens verden er det i motsetning til boksesporten få som kommer fra tøffe enkle kår. Vi får vite lite om bakgrunnshistorien til filmens hovedperson, den gamle racerføreren Sonny Hayes, spilt av ringreven Brad Pitt. Det vi får vite er at han er så gammel at han kjørte mot Ayrton Senna i sin tid før Hayes krasjet i 1990 (inspirert av Martin Donnelly sitt horrible krasj som endte karrieren hans) og deretter har Sonny tjent til livets opphold i diverse racing og som taxisjåfør og har endt opp som en slags beach bum som kjører fra løp til løp i en gammel sliten van.

Plottet er kopiert fra forferdelige «Driven» (viden kjent som tidenes verste bilfilm) hvor Sylvester Stallone var den gamle veteranen som ble hentet inn i et Indycar-team drevet av en gammel kjenning for å hjelpe det unge lovende talentet. I «F1» hentes Brad Pitt sin rollefigur inn i et Formel 1 team drevet av en gammel kompis for å hjelpe et ungt lovende talent. Heldigvis er resten av «F1» uendelig mye bedre enn «Driven», inkludert fantastisk filmede racingscener.

Filmen starter med at Sonny Hayes kjører for Porsche i 24-timers løpet på Daytona, og her får vi racing i beste «Days of thunder» stil hvor bilene hamrer inn i hverandre langs bankingen. Hayes vinner med sin dirty kjørestil og når han får et tilbud fra sin gamle rival Ruben Cervantes (spilt av alltid solide Javier Bardem) som nå er teamsjef for teamet APXGP i F1, møter han opp på Silverstone for å teste F1-bilen. Der møter Hayes lagets unge lovende fører Joshua Pearce (Damson Idris) som er skeptisk til den gamle mannen som blir hans nye lagkamerat. Men surprise, surprise, det viser seg at gamle Hayes kan lære unggutten noen triks, og Hayes hjelper også etter hvert laget med å ta poeng ved å være fullstendig fryktløs, et taktisk geni, en lojal lagspiller, en inspirerende leder og en som kan gi gode råd om designet av bilen. Kort sagt en helt komplett F1-fører uten en eneste svakhet. Han bryr seg ikke engang om verken ære eller penger. Hva har ikke Formel 1 sporten gått glipp av i de 35 årene Sonny har vært borte? 

Filmen flyter på Pitt sin sjarm og den trengs, for noe plott finnes ikke og det er absolutt null overraskelser underveis. Filmen har faktisk ikke engang en skurk man kan irritere seg over, verken i form av en annen fører eller et annet team og her kommer vi til det virkelig triste ved filmen. For siden dette er et offisielt lisensiert produkt har filmskaperne måttet knele for kravene fra Liberty Media om hvordan F1-sporten skal bli fremstilt. Det er ingen skurk fordi man ikke ønsker noen negative karakterer. Det er ingen førere som kan oppføre seg dårlig i filmen, ingen som kan si noe slemt om hverandre, ingen som kan være kritiske til noe, rett og slett fordi Formel 1 skal være så forferdelig positivt nå til dags. Det medfører at filmen har null spenning og null overraskelser, mens handlingen flytter seg underveis fra bane til bane til bane i en slags uendelig foredlet «Drive to survive» stil, mens de to førerne kjemper om poeng og plasseringer.

Regissør Joseph Kosinski gjorde en fabelaktig jobb med flyscenene i «Top Gun: Maverick», men klarer ikke å levere helt på samme måte med Formel 1 biler. Det hjelper naturlig ikke nok på at dagens F1-biler har den store skjemmende halobøylen som har ødelagt alt som heter inboard-filming, ei heller at dagens F1-biler har så kjedelig motorlyd at produsentene har valgt å legge på sykt irriterende bakgrunnsmusikk hentet fra en hipp nattklubb i Miami som fullstendig overdøver alt annet. At FIA-president Mohammed Ben Sulayem for et par dager siden kunngjorde at Formel 1 biler kan få V8-motorer med masse lyd igjen så tidlig som 2029, og at det er den rette veien å gå for sporten støtter jeg hundre prosent. Med spektakulær lyd hadde produsentene neppe slengt på tidenes mest masete soundtrack (med unntak av fabelaktige «Whole lotta love» som blir brukt i åpningsscenen i Daytona).

Sett bort fra lyd er alt av kjørescener imidlertid mesterlig godt utført arbeid hvor man har klart å få til nye kameravinkler som man aldri har prøvd før med en racerbil. Nærkamp-scenene mellom bilene er spektakulært og dramatisk utført, og Kosinski klarer å formidle intensiteten som Formel 1 sporten besitter. Det er ingen lett jobb, og det skal Kosinski ha all ros for, selv om filmen må lene seg mye på hva kommentatorene sier for at publikum skal henge med på hva som skjer.

I tillegg til flott filming har man gode skuespillere. Brad Pitt er alltid kul, særlig i hans automodus som er litt tilbakelente karakterer med «gi-faen» mentalitet, som i «Bullet train», «Inglorious bastards», «Once upon a time in Hollywood» etc. Javier Bardem er alltid solid, og resten av castingen føles også bra. At produsentene fikk «Access all areas» fra Liberty Media og mye hjelp av Lewis Hamilton medfører i positiv retning at det er enormt mye godis å legge merke til for hardcore-fansen av sporten, og ekstra gøy blir det når figurer som Fernando Alonso og Toto Wolff dukker opp med replikker.

Dessuten er filmen nydelig å se til, og en del av dronebildene av ulike steder og baner er aldeles magnifike. Som i «Star Wars» serien «Andor» hvor McLaren Technology Centre fikk en rolle som terminalen på Coruscant Spaceport, er bygningen her brukt som hovedkvarter for APXGP, noe som forklarer hvorfor Ayrton Senna sin McLaren fra 1990 står utstilt rett bak kontorstolen til teamsjef Ruben.

Det er også fint med et lite innblikk i hvor ekstremt avansert Formel 1 er, med tanke på alt fra vindtunnel-testing til simulatorkjøring, og blodfans vil som sagt legge merke til mange fine detaljer her og der.

Filmen har fått stort sett gode skussmål av større filmpublikasjoner, noe som er relativt uvanlig for en bilfilm, og har en rating på 7.9 i skrivende stund på IMDb. Men for meg med voldsom interesse for Formel 1 og bilfilmer, og stor interesse for film generelt så blir jeg ikke bergtatt.

Totaldommen min blir derfor: Skal du bare se en film om Formel 1 i år, se "Rush". Den er knallbra og attpåtil basert på en sann historie. Skal du imidlertid se en film om F1 med fiktiv handling, ja da velger du selvsagt "Grand Prix" fra 1966. Den har dårlig plott, men helt sinnssykt bra inboard-scener fra en tid bilene var kule og banene episke. "F1" trenger du derimot ikke se. Dens største synd er rett og slett at den er kjedelig og helt fri for overraskelser og det skal ingen god sportsfilm være bekjent av. Jeg tipper at Kimi Räikkönen og Jacques Villeneuve hater denne filmen. Jeg gir den terningkast 3 og da er jeg sjenerøs.