Lordens blogg: Hvorfor forandrer bilsmaken seg?
Lordens blogg: Hvorfor forandrer bilsmaken seg?
Lordens blogg: Hvorfor forandrer bilsmaken seg?

Lordens blogg: Hvorfor forandrer bilsmaken seg?

Er det galskap? Kjedelig fornuft? Et ønske om å fremstå som noe annet enn det man er? Hvorfor endrer man mening om biler?  

 

Jeg har tenkt tanken mange ganger, og under vandring i Hall 1 på Retromobile-messen i Paris slo det meg igjen. Hva er det som gjør at ens egen personlige bilsmak endrer seg? Nå tenker jeg ikke på det vanlige symptomet med at man plutselig får lyst på en bilmodell, mens en annen man hadde sykt lyst å kjøpe i fjor ikke er så attraktiv lenger.

Nei, jeg tenker på de lange store linjer. De mere dype skifter i smak. La meg illustrere: Jeg spaserte forbi en Lamborghini Reventon på Retromobile. Jeg husker godt da den ble presentert på Frankfurt-utstillingen i 2007. Jeg var i fyr og flamme. Jeg simpelthen elsket den. Det var ingen bil jeg tok så mange bilder av på Frankfurt-messen dengang som Reventon. Men når jeg denne gang kom over en Reventon igjen, registrerte jeg den bare i øyekroken uten å bry meg det minste. I dag ser jeg bilen som en slags karikert Transformers-klisje med sine skarpte kanter og linjer, og dermed har den ultimate gammelmanns-tanken slått meg: En Reventon ser litt barnslig ut.

Så har man det motsatte tilfellet. Det er ikke mange år siden jeg hadde null til overs for eldre små engelske sportsbiler. MG, Triumph, Austin-Healey, you name it. Jeg så på dem som helt uinteressante rariteter, med gammelmodig design, altfor små motorer, manglende kvalitet og som alle ble kjørt av menn med obligatorisk dresskode i form av kjempetykk brun pilotjakke med hvitt lammefor (som sikkert kostet like mye som bilen), tykk skinnlue på hodet, og kjørehansker på hendene. Visstnok skulle bilene være særdeles morsomme å kjøre, men for meg var de alle helt uinteressante. Men hva har skjedd? Plutselig stopper jeg og ser på MGB. Triumph Spitfire er blitt kul. Og når jeg kom til en lekker grønn Austin-Healey Sprite Mk I (gjerne kalt «Frogeye» grunnet sine lykter) i hall 3 på Retromobile, ble jeg regelrett forelsket. En modell jeg har sett utallige ganger opp gjennom årene, men som det altså tok årtier før jeg falt for.

Men disse tilfellene er ikke enestående. Jeg kunne ramset opp dusinvis av eksempler på biler jeg har forandret mening og interesse om opp gjennom årene. Men så er spørsmålet: Hvorfor skjer dette? Hvordan kan det være mulig at på 15 år har jeg gått fra å syns Lamborghini Reventon er toppen av autofil lykke til å synes at den er helt uinteressant og klisjefylt, mens «Frogeye» Sprite i løpet av samme tidsrom har gått fra å være fullstendig uinteressant og klisjefylt, til å bli attraktiv, spennende og tiltrekkende?

Forskere tror vi mennesker går gjennom noe de kaller en gradvis personlighetsmodning. Med andre ord: Personligheten endrer seg med årene, og da er det også logisk at smaken gjør det samme. Har det noe med status og kapital å gjøre? Går man et sted på veien fra å drømme om en senket Volvo for å råne rundt med, til å sikle over en klassisk Aston Martin? Er det fordi man på veien har opparbeidet seg høy økonomisk, sosial og kulturell kapital, og at man dermed også ser ned på biler og bileiere man opplever som å ha lav kulturell kapital? Eller handler alt bare om at man skal flotte seg med status i form av nyervervet økonomisk og sosial kapital? Er det hele et slags gedigent spill?

Så mange spørsmål, så få svar. Men her er i hvert fall noen av mine teorier om hva som kan forårsake en endring i bilsmaken over tid:

1 Man blir eldre, og jo eldre man blir jo kjedeligere blir bilsmaken.

En tilsynelatende enkel forklaring på problemet, men siden jeg elsker Paganis spinnville modeller over alt på jord over alt annet, så ser jeg med en gang at den teorien ikke holder mål. Jeg elsker fortsatt bonkers biler, med over-the-top styling og detaljer.

2 Man blir mer fornuftig i tankegangen, og dermed blir biler som er mer realistisk priset mer attraktive.

Igjen en god og enkel forklaring, all den tid en Reventon alltid vil være utenfor min økonomiske rekkevidde, mens en «Frogeye» så absolutt er realistisk. Men når jeg vandrer rundt på messen, så vet jeg jo at denne teorien ikke har det minste for seg. For jeg bruker mest tid på å studere biler i helt hinsides prisklasser. Førkrigs-Bugattier, Maseratier fra femtitallet og alskens annet i prisklassen 10 millioner kroner og opp til noen hundre millioner kroner. Biler man finner på Concours-utstillinger, biler som har vært på Pebble Beach og Villa d’Este og den slags. Dermed holder ikke denne teorien vann i det hele tatt for min del.

3 Image og eiergruppe

Man blir eldre og inntar en mer konservativ smak, og vil kanskje bevisst/ubevisst mer bli assosiert med kulturelle objekter som vitner om «god smak». Dette er en utvikling som mange opplever. Mens jeg på 90-tallet gjerne spankulerte rundt på biltreff med KISS eller Slayer-skjorter, så ligger disse nå mest i klesskapet og blir altfor sjelden brukt. Jeg har de siste 20 år som oftest gått rundt i blazer på slike treff, og med sixpence på hodet. Som jo er så gubbete som det kan få blitt. Har jeg ubevisst blitt en kjedelig gammel mann som inni hodet sitt forestiller seg bak rattet på en «Frogeye»?  Da Amcars ansatte var på fellestur til Amsterdam i fjor vår, dro de andre på Heineken-museet. Jeg dro på byens kunstmuseum i stedet. Er det der det ligger? At det å kjøre en «Frogeye» i mitt hode vitner om en intellektuell kunstkjenner som elsker bøkene til Kafka, filmene til Truffaut og maleriene til Renoir? Ønsker jeg innerst inne å være en sånn mann? Nei, det tror jeg ikke. Gi meg to øl, og ingenting gir meg mer glede enn å høre «Music from the Elder» (må være den japanske versjonen på vinyl) fra start til mål.

4 Det motsatte av midtlivs-krise

Midtlivs-krise betyr at menn kjøper seg en bil som de tror både vil gjøre dem kule overfor andre menn, og attraktive overfor yngre pene kvinner. Som f.eks når en 50-åring kjøper seg en Reventon og cruiser opp og ned gatene utenfor en nattklubb en lørdagskveld. Mens en «Frogeye» er så gammelmodig at man må snakke om en slags «for lengst forbi midtlivskrisen» bil. For ingen andre menn vil synes du er kul i en slik bil, og ingen damer vil synes du er tiltrekkende eller virker søkkrik i en slik bil. Her snakker vi pensjonist-sportsbil av ypperste sort. Kanskje det er det som er tilfellet her? At man har passert alt som heter midtlivskrise for lengst, simpelthen bare gitt opp på en måte? Uten at man egentlig vet det selv?

5 Nostalgi?

Nostalgi er kjempeviktig for mange menn. Også meg. Men ikke i dette tilfellet. Av den enkle grunn at alle slike små engelske sportsbiler var før min tid. Jeg har ingen nostalgiske minner om noen av dem. Dermed kan nostalgi-teorien legges død.

6 Galskap?

Kanskje er det mentalt, at hjernen har startet ferden inn i galskapen? Tross alt kjøpte jeg mitt første Jazz-album i fjor. Eller hva med å snu den teorien helt rundt? At man er på vei ut av galskapen og er iferd med å bli frisk?

Konklusjon

Så mange spørsmål. Så få svar. Det jeg vet med sikkerhet er at jeg nå synes små britiske sportsbiler fra 50, 60 og 70-tallet er aldeles herlige. MG TD er plutselig en drømmebil. Alt av små Mini-baserte rariteter. Og ikke minst «Frogeye». Kanskje jeg ikke burde lete etter forklaringer, men bare godta noe verken jeg eller andre skjønner. For å sitere George Wilhelm Friedrich Hegel: «Kun en mann har noensinne forstått meg, og han forstod meg ikke».