Lordens Blogg: Topp 10 personlige favoritter fra Retromobile

Retromobile er bilhobbyen på sitt beste, og det trengtes, for jeg var absolutt ikke på mitt beste forrige helg. Årsaken til det ligger i at jeg siden starten av januar har hatt isjias som er en særdeles smertefull affære, med det resultat at det å sitte er ren tortur. Så jeg gruet meg til å ta to fly fra Trondheim til Paris. Det logiske ville selvsagt vært å holde seg hjemme, men Retromobile kan jeg simpelthen ikke gå glipp av. For ingen messer kan i likhet med den franske messen by på så ultimate diamanter fra skjulte skattkister rundt om. Her kan man få se biler man aldri har sett før, og kanskje aldri får se igjen. Jeg måtte simpelthen dra. Å si at turen gjorde godt for kroppen ville være å lyve, men jeg er glad for at jeg tok turen. Her er mine favoritter fra messen, og jeg går rett løs på den ultimate favoritten:

1 Bugatti Type 57 S Atlantic

Den korte historien. Det ble bygget fire eksemplarer av Atlantic. Den første står på Mullin Museum i USA, og vil ventelig få ny eier i år siden museet stenger dørene nå i februar. Bil nummer fire eies av Ralph Lauren. Bil nummer to forsvant under krigen, og er aldri blitt sett igjen. Kun chassisnummer-platen eksisterer, og den var for øvrig til salgs på Retromobile! Bil nummer tre – chassisnummer 57473 – eies av en privat samler i Spania, og han lånte den ut til Retromobile. Den har en superfascinerende historie, som er en bok i seg selv (jeg har selvsagt boken i min samling). I 1955 kjørte bilens eier – Rene Chatard – en tur med bilen sammen med en av sine elskerinner, da de ble påkjørt av et tog på en planovergang. Begge omkom og bilen ble solgt som vrak til en skraphandler. I 1965 ble restene kjøpt av Paul-Andre Berson, som restaurerte det lille som var igjen, mens resten ble nybygd. Han solgte den ferdige bilen i 1977 til samleren Nicholas Seydoux, som senere fikk bilen restaurert på nytt, mens Berson på sin side senere bygde en ny replika som også hadde noen originale deler.

I 2006 ble begge disse bilene kjøpt av en amerikansk samler som også fikk tak i delene som hadde blitt ansett som for ødelagte til å bli brukt som dashbordet, motorblokken, diverse mekaniske deler, og diverse lister og kromdeler. Alt dette ble så overlevert til restaureringsekspert Paul Russell, som fikk beskjed om at her var det «no expenses spared» for å få bilen så autentisk som mulig. Det spesielle med 57473 er at den ble lettere modifisert like etter at den var bygget i 1936, en jobb som ble utført av selveste Figoni & Falaschi. Et enormt arbeide med research ble lagt ned for å få nøyaktig kunnskap om hvordan bilen var da den forlot Joseph Figonis lokaler. Vinduene i dørene er annerledes, og gjør at dørenes dybde er annerledes, og bakskjermer, instrumentpanel, skinntrekk på dashbordet, setekonstruksjonen, dørpaneler og andre detaljer er annerledes enn på de andre Atlantic bilene. Motor, girkasse, bremser, fjæring og hjul ble bygget tidsriktig, med bruk av originale deler på alle steder hvor det var mulig. Bilen stod ferdig til Pebble Beach i 2010, og ble senere solgt til dagens spanske eier. I samlermiljø er det fortsatt de som fnyser på nesen over bilen og kaller den en replika, men det blir i mine øyne helt feil da bilen beviselig har mange originale deler.

Synet av en av de fire Atlantic var nok til å glemme isjiasen fullstendig for en stund. Hvis noen bil i verdenshistorien skal kunne kalles et kunstverk så er det Bugatti Atlantic. Jeg blir nesten tom for ord. Synet er helt vanvittig. Mest sannsynlig kommer jeg aldri til å se en så vakker bil igjen. Akkurat her peaket min bilspotting. På Retromobile 2024. Livet blir aldri det samme.

2 Itala 35/45 HP

For en som elsker motorsport, og særlig det historiske aspektet ved det, står Peking-Paris løpet som ble avholdt i 1907 som et av de store høydepunktene. Her snakker vi 15.000 kilometer å kjøre, med biler som man i dag må kalle særdeles primitive, mens veistandarden på den tiden i beste fall var primitiv, i verste fall ikke-eksisterende. Førti biler var påmeldt, men da løpet startet fra Peking 10.juni 1907 var bare fem biler med. De neste to månedene slet bilene seg gjennom områder hvor ingen noensinne hadde sett en bil før, og måtte forsere elver, fjellkløfter, kvikksand og tørre ørkener. Vinner ble bilen på bildet, en mektig 7-liters Itala kjørt av Prins Borghese og Ettore Guizzardi, mens journalisten Luigi Barzini fulgte med for å ta bilder. Det resulterte i en fantastisk bok som anbefales på det sterkeste, og ett av bildene viser Italaen opp ned etter å ha gått gjennom en falleferdig bro som ikke var dimensjonert for biler. Men 10.august kom Italaen først til Paris, og med det var det vanvittige løpet over (for øvrig fulgt av det enda mer ambisiøse New York til Paris løpet i 1908). Og det er med den historiske konteksten i bakhodet at jeg blir fylt med ærefrykt over å stå foran et slikt ikon av en bil. Her snakker vi en 1907-modell som overlevde 15.000 km fra Peking til Paris. Respekt!

3 MG EX181

Bugatti Veyron var utvilsomt en ingeniørbragd. Den første serieproduserte produksjonsbil som klarte over 400 km/t (407 km/t for å være nøyaktig). Til det trengte den 1001 hk. I 1959 trengte imidlertid en liten MG bare 300 hestekrefter for å klare 410 km/t. Spinnvilt! Hvordan var det mulig? To enkle faktorer. Superb aerodynamikk og lav vekt. MG drev mye med rekorder på den tiden og EX181 dukket opp på Bonneville i 1957 med Stirling Moss bak rattet. Med en 1489 kubikks MGA-motor matet med kompressor og fylt opp med spesialbensin blandet med alskens godis-kjemikalier utviklet motoren 290 hk, som sørget for 395 km/t. Men MG ga seg ikke og to år senere kom man tilbake med Phil Hill bak rattet og motoren bittelitt større, 1506 ccm og 300 hk, som ga rekordhastigheten 410 km/t. There’s no substitute for aerodynamic efficiency!

4 Siata 208 CS

Det meste italienske Siata foretok seg på 50-tallet var gull, og det blir ikke tøffere enn denne 1953 Siata 208 CS som ble bygget for amerikanske Ernie McAfee som ville kjøre med bilen i det beryktede landeveisløpet Carrera Panamericana i 1954. McAfee hadde erfaring fra løpet (han ble nummer 5 i 1952) og kjørte en Siata 208 Spider i 1953. Men han ville ha en enda grommere bil til løpet i 1954, og hans 208 CS kom med en blodtrimmet 2-liters Fiat V8-motor, og McAfee selv som var sykelig opptatt av vekt på sine løpsbiler gikk i gang med sin vanlige boring av hull i chassiset for å spare så mye vekt som mulig. Han brukte bilen litt i USA sommeren 1954, men av ulike grunnet ble det aldri til at bilen stilte til start i Mexico i november. Bilen ble så stuet bort, mens McAfee omkom i et krasj i 1956 i en annen bil. Siataen har siden skiftet eier flere ganger, men fremstår som helt strøken og som den ville ha vært hvis den hadde stilt til start i Mexico i 1954. Dette treffer alle punkter hos meg. En drøm av en bil!

5 Bugatti Type 41 Royale «Esders»

Bugatti Royale. The king of cars. En majestetisk triumf av en bil, som i all sin pomp og prakt aldri har blitt overgått. Massiv og voldsom, og med en 12,7-liters rekkeåtter under panseret. Seks stykker ble laget (eller syv, alt etter hvordan du teller), og av disse er min absolutte favoritt den åpne toseteren som Jean Bugatti designet for klesmogulen Armand Esders. Den så simpelthen fullstendig praktfull ut, og siden Esders aldri kom til å kjøre med bilen når det var mørkt, ønsket han ikke frontlys. Dessverre ble bilen etter en stund solgt til en ny eier som ønsket et helt nytt karosseri. Det resulterte i at Henri Binder lagde et nytt Coupe de Ville karosseri og denne bilen tilhører i dag VW-konsernet. Men mange savnet Esders-bilen, særlig Schlumpf-brødrene som bygde opp verdens største Bugatti-samling. Det resulterte i at de fikk laget en perfekt replika, som til vanlig har tilholdssted på museet. Men i 2016 dukket det opp en ny replika (som er bilen på bildene her), som hadde blitt bygget i Nederland etter iherdig bruk av 3-D teknologi. Motoren er en Autorail-motor som jo var Royale-motorer laget for toget, så man har prøvd å lage den så riktig som mulig. Når det er sagt ser den ikke like bra ut som Schlumpf-replikaen, men skitt au. For en gangs skyld bryr jeg meg null og niks om at det er en replika.

6 Porsche 917K

Porsche 917 er på mange måter min favoritt-racerbil gjennom alle tider, og en litt morsom greie med denne ekstreme racerbilen var at to av dem ble godkjent for gatebruk. Den ene gikk til grev Gregorio Rossi di Montelera fra Martini-familien som jo drev tung sponsing av Porsche på den tiden. Han kjøpte den som racerbil og deltok også i 1000 km løpet på Zeltweg med den i 1971, før han sendte den til fabrikken slik at de kunne gjøre de endringer som var nødvendige for å få den godkjent til gatebruk. Det involverte speil, blinklys, nytt eksosanlegg, en del komfort-modifikasjoner m.m., samtidig som bilen ble lakkert sølv. Men dette gjorde lite inntrykk på ulike trafikkstasjoner rundt omkring i Europa. Alle skjønte jo at dette var verdens mest ekstreme løpsbil som noen hadde gjort bittesmå endringer på for å få den gategodkjent. Men Rossi ga ikke opp og fant ut at den amerikanske staten Alabama hadde ganske avslappede regler for hva som utgjorde en gategodkjent bil, som resulterte i at han klarte å få Alabama-skilt på bilen. Dermed hadde Rossi verdens suverent raskeste bil for gatebruk, med en topphastighet godt over 50 km/t raskere enn noen Ferrari eller Lamborghini kunne drømme om. Noen år senere klarte også tyske Joachim Grossmann å få gategodkjent en 917, hans bil var hvit og dukket opp i enkelte bilkortstokker utover 80-tallet. Som den suverent raskeste i stokken selvfølgelig. På Retromobile stod den sølvfargede Rossi-bilen i all sin prakt, chassisnummer 30, en vaskeekte Porsche 917K til gatebruk. Det er egentlig helt galemattias! Fantastisk!

7 Jules II Proto 6x4

Seks hjul er knalltøft, det være seg Covini, Panther Six eller Tyrrell P34. På Retromobile feiret man Paris-Dakar, og der hadde man denne godbiten utstilt, den kanskje tøffeste Paris-Dakar bil noensinne. Jules II Proto 6x4. Bilen ble til som et resultat av at franske Thierre de Montcorge hadde kjørt løpet i 1981 med en Rolls-Royce. Det uvanlige bilvalget kom Christian Dior for øret, og man valgte å sponse bilen med reklame for deres nye Jules-parfyme. Bilen fullførte, Dior fikk reklame, og tre år senere fortsatte man samarbeidet med en enda villere bil. Egentlig var tanken å bruke den i et nytt Paris til Peking løp, og bilen fikk seks hjul med trekk på de fire bakerste, et karosseri i glassfiber og kevlar, samt 5,7-liters smallblock Chevrolet V8 på 370 hk og manuell kasse fra en Porsche 935. Løpet ble aldri noe av, så i stedet valgte man å stille til start med bilen i Paris-Dakar. Den holdt et godt tempo gjennom ørkenen i Algerie, men måtte bryte da fjæringen sviktet.

8 Pegaso Z102 Rabassada Spider

Pegaso er gromt, og deres modell Z102 (bygget fra 1951 til 1958) var verdens raskeste sportsbil på tidlig femtitall med en topphastighet på 243 km/t når den største V8-motoren på 3,2-liter var utrustet med kompressor. En svært avansert motorkonstruksjon for sin tid med doble overliggende kamaksler og 4 ventiler per sylinder. Pegaso var i det hele tatt særdeles sofistikert og avansert på mange felt, mye takket være geniale Wifredo Ricart som hadde vært sjefskontruktør hos Alfa Romeo tidligere. Pegaso satset også på motorsport og deres første prosjekt var den såkalte Rabassada Spider med 2,5-liters V8 med kompressor. I 1954 kom en andre versjon med glassfiber-karosseri og to kompressorer, og begge bilene vant flere lokale løp, før den andre versjonen ble fullstendig ødelagt i et krasj i et bakkeløp i 1955. En nybygd rekreasjon så dagens lys i 1994 med originalt chassis og motor. To Z-102 Spider modeller var påmeldt til Le Mans i 1953, men etter et treningskrasj som involverte den ene bilen, valgte man å trekke seg fra løpet. Det var første og eneste gang Pegaso dukket opp på Le Mans.

9 Lancia Flaminia 2.8 3C Convertible Touring

Sekstitallets mest elegante bil? Det er mange å velge i, men en bil som bare vokser på meg for hvert eneste år er smellvakre Lancia Flaminia i todørs-versjonene fra Touring. Deres GT og Convertible har langt kortere akselavstand enn vanlig Flaminia som kler bilen mye bedre, og det samme gjør de fire frontlyktene. 180 eksemplarer ble laget av Convertible-utgaven med 2,8-liters V6-motoren på 150 hk, og på standen til Artcurial stod en aldeles nydelig rød utgave med original hardtop fra 1964. Bilen var dønn strøken etter en grundig restaurering, og jeg falt pladask. Aldeles nydelig! Verdens vakreste kvinne på den tiden – Brigitte Bardot – var en stor fan av Lancia og det forstår jeg. Lancia utstrålte klasse, skjønnhet og eleganse, akkurat som Bardot. Den franske gudinnen preger for øvrig mange av kunstobjektene som selges på Retromobile, og i floraen av ulike bilder og malerier med BB på, falt jeg mest for denne store oljekannen med motiv av henne. Pris: 1850 Euro. Det får bli en annen gang…

10 RUF CTR «Yellowbird»

Alle som leste bilblader på slutten av 80-tallet husker den legendariske CTR «Yellowbird» som tyske RUF laget. Det var en Porsche 911 Carrera 3.2 makset til 11 (og ikke en 911 Turbo som man skulle tro), som gjennomgikk en enorm forvandling fra RUF for å gjøre bilen så rask som overhodet mulig. En mengde jobb gikk ned i aerodynamisk fintuning, samt en enda mer omfattende jobb med å spare vekt (200 kg ble røsket bort). Motoren ble trimmet etter alle kunstens regler med to turboer og to intercoolere, som ga 469 hk. Det var voldsomme tall da bilen kom i 1987, og enda mer voldsom var toppfarten på 342 km/t, som gjorde bilen til den raskeste bilen man kunne kjøre lovlig med på vanlig vei. I tillegg var bilen ekstremt rask på en hvilken som helst bane, og den hadde rekorden for gategodkjente biler på Nürburgring i mange år. Det var simpelthen ingen bil i verden som kunne holde følge med en RUF CTR. På standen til RUF på Retromobile stod en av prototypene til bilen, som strålte i all sin gule prakt. Er det noen bil i historien som har kledd gult bedre enn en «Yellowbird»? Godt mulig (jeg kommer på både Ferrari Daytona i racingutgave og Countach LP400 sånn umiddelbart), men det vil alltid være noe eget ved 80-tallets råeste bil for gatebruk.